Hva nå, Nils Johan?

I et land uten fotballhistorie er det ikke krise at vi er ute av EM. Det er verre at hele Europa skjeller oss ut for fordømt kjedelig spill. Hvordan kan landslagssjefen likevel sitte trygt?

Etter den innledende runden i fotball-EM ser vi en klar tendens: Landslagene fra Nord-Europa gjør det dårligst. Med unntak av Nederland, som har fordel av hjemmebane, er både Tyskland og England ute - tidligere fotballstormakter som ikke har klart å fornye seg - samt Norge, Sverige og Danmark.

De tre skandinaviske landene har bare klart å score tre ganger på til sammen på ni kamper, men Norge kommer best ut av de åtte utslåtte lagene fordi vi har sluppet inn færrest mål.

VI HAR ALDRI VÆRT I EM FØR. Likevel oppleves det som en nasjonal nedtur å bli utslått.

Men alle er enige om at det er fortjent.

Nordmenn ser internasjonal toppfotball på TV nesten hver kveld hele året, ofte med noen av våre landslagsspillere på banen.

Da vi slo Brasil i Frankrike-VM for to år siden, overgikk vi oss selv. Ola og Kari slapp det de hadde i hendene, løp ut på gatene og festet hele natta. Ikke siden bronselagets seier i 1936 har vi opplevd et større nasjonalt gledessjokk på bakgrunn av et idrettsresultat.

Men nå røk vi ut av EM på overtid, og vi blir skuffet - men mest forbannet. På Semb og gutta. Ikke så mye fordi de ikke kom til kvartfinalen, men fordi de spiller så inn i hampen kjedelig.

Gampefotball, sa vi før i tida.

«BARE NORGE GRÅTER,» skriver nederlandske Algemeen Dagblad etter 0- 0 mot Slovenia, som vi for øvrig har slått to ganger i EM-kvaliken. Og videre: «Slovenia gjorde fotballen en stor tjeneste ved å fri oss fra de norske antifotballspillerne. Kraftfotballen er død, leve kreativiteten.»

Absolutt ingen føler med oss. Da er spørsmålet: Må vi spille så kjedelig?

Nils Johan Semb følger Drillo-skolen, basert på 4- 5- 1, hvor mye av drivkraften skal være defensiv trygghet, samt gjennombrudd (breakdowns) ved at vi snapper ballen fra motstanderen og går på løp eller slår en lang ball på kantspiller eller spiss som får støtte fra midtbanen.

Mot de beste nasjonene, som Italia før EM og Spania i EM, fungerer dette bra, men altfor ofte har vi sett at de norske forsvarsspillerne slår langt opp på Flo eller Solskjær som ikke klarer å erobre ballen og blir stående og kjempe med ryggen mot mål.

Vi scoret bare ett mål og skapte et fåtall sjanser. Ja, vi hadde nesten ikke et eneste godt norsk angrep hvor ballen gikk fra spiller til spiller, kjapt framover (unntaket var vel da Flo mot Jugoslavia var alene med keeper som mistet ballen til corner). Mot Jugoslavia hadde Solskjær bare 11 ballberøringer i en av omgangene.

Tenk deg: En spiller som scorer mål i fleng for verdens mektigste fotballklubb, Manchester United, og som har avgjort Champions League-finalen på overtid, er nesten ikke nær ballen!

Og Flo, som er toppscorer for Chelsea, er blant de spillerne i EM som har pådratt seg flest frispark. Med andre ord: Han bruker mer krefter på å løpe etter motstanderen for å rive til seg ballen enn å kreere sjanser og komme til avslutninger på mål.

TAR DU DEG EN TUR til Rotterdam i disse dager, møter du Edgar Davids (27). Den nederlandske Juventus-spilleren dekker hele fasaden på en av byens høyeste blokker og framstår som EMs store spiller etter gruppespillet. Det er fotballgalskap i Nederland akkurat nå, topp spill og full fest.

Men vertslandet er unntaket: Etter gruppespillet er det bare søreuropeiske eller latinske land som skal kjempe om EM-tittelen. Frankrike, Italia, Spania, Portugal, Tyrkia, Romania og Jugoslavia er alle middelhavsfarere med gull i blikket.

Tittelforsvarer Tyskland og England er ute.

Dette EM har vært kontinentalfotballens gjennombrudd, preget av åpen fotball med høyt tempo, stort rom for individualisme basert på meget høye tekniske ferdigheter.

Den såkalte taktiske kraftfotballens tid er forbi Europa.

Men forklaringen på sceneskiftet er mer komplisert enn som så:

  • Drillo sa en gang at Brasil ville vært enda bedre om de hadde spilt som Norge.
  • Og Semb sa i går at en av grunnene til at Norge ikke får til sitt spill, er at motstanderen er blitt mye flinkere til å hindre oss, altså har det skjedd en utvikling både teknisk og taktisk i Sør-Europa.

Disse lagenes spill viser at gjennombruddshissig fotball på et høyt teknisk nivå, er det mest effektive.

DE FLESTE AV VÅRE PROFFER spiller i Premier League, som uten utlendingene ville vært kraftfotballens tempel.

Flertallet av spillerne på kvartfinalelagene spiller i tyrkisk, portugisisk, spansk eller italiensk liga.

Solskjær og Flo er glimrende tekniske spillere, men ikke spesielt raske eller gode på hodet. Steffen Iversen er mer komplett og har gjort en bedre figur enn de to andre i EM. Felles for de norske som spiller i England, er at de må spille helt annerledes på landslaget enn i klubbene.

Og tida som landslaget har til å trene sammen, blir mindre og mindre.

Fordi: UEFA prioriterer de store klubbene gjennom utvidelsen av Champions League til 24 klubber, og de store klubbene prioriterer sitt eget kampprogram.

Dette er Nils Johan Sembs store dilemma: Får han gjort noe fornuftig med spillerne på den korte tida de er sammen? Etter EM-innsatsen å dømme får han ikke det.

De søreuropeiske landslagenes spillemønster er i langt større grad enn det norske basert på samme spillestil som i de store klubbene, slik at spillerne ikke har det samme behov for omstilling.

EN ANNEN FAKTOR KAN VÆRE temperamentsforskjeller.

Hvorfor har Myggen blitt kåret til «Man of the Match» i to av tre EM-kamper? Er det fordi han likner på en portugiser?

Nei, det er selvfølgelig fordi gutten fra Risør har teknikk og løpskapasitet på høyeste nivå, kombinert med rutine fra gresk 1. divisjon. Men at temperamentet virker inn, er det liten tvil om. Det er lett å se at Myggen kanskje er den spilleren på landslaget som engasjerer seg mest både i forhold til medspilleres posisjoner og dommerens avgjørelser.

NILS JOHAN SEMB SIER at det ikke er aktuelt for Norge å skifte spillestil. Etter å ha prestert så kjedelig fotball, ville han i et annet land fått sparken eller sagt opp, slik Erich Ribbeck gjorde dagen etter 20. juni. «Det var da en stor fotballnasjon ble begravd,» som Köln Express skrev.

I Norge er det ingen fare for det. Og som han selv sier: Hvis vi spiller som franskmenn, kommer vi ikke til EM eller VM.

Vi har viljen, men ikke evnen. Kanskje bør han da tenke over sine disposisjoner og ikke tro at John Carew, som har vist seg som en internasjonal toppspiss på Rosenborg, eller en Solskjær eller Flo skal bruke mer av sin kapasitet til å jobbe defensivt enn offensivt.

Sembismen forbindes nå med dørgende kjedelig fotball.

Landslagssjefen bruker ofte uttrykket «produkt» når han snakker om norsk fotball. Men et produkt selger ikke uten at det holder høy kvalitet. I fotball handler det om scoringer. Landslaget er i underholdningsbransjen.

Nå skal vi ut i en lang VM-kvalik mot lite attraktive motstandere som Hviterussland, Ukraina, Armenia, Polen og Wales.

Tusenvis av nordmenn har valfartet til Nederland og Belgia for å gi «Alt for Norge» under EM. De har bare ett ønske: mer offensiv fotball, sjanser og mål.

Gi dem det, Nils Johan!