Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva nå, skolestatsråd?

SKOLE: Generalsekretæren i EI (Education International), Fred van Leeuwen, hevder i et intervju at i de landene som gjør det godt i Pisa-undersøkelsen, tar politikerne æren. I de landene som gjør det dårlig, er tendensen at ansvaret skyves nedover i systemet – til lærerne. I mild form er denne tendensen også merkbar i Norge.

Det er et underkommunisert faktum at organisering og innhold i norsk skole er svært politikerstyrt – i motsetning til for eksempel i Finland. Det historiske bruddet kom da Gudmund Hernes la ned Grunnskolerådet og Rådet for videregående opplæring tidlig på 1990-tallet, som en forberedelse til 90-tallsreformene. Reformplanene var avhengig av høyt gjennomføringstempo, og høyt tempo var bare mulig hvis lærerstanden mistet sin kanal for direkte innflytelse. Erstatningen, de såkalte «høringene», var et perfekt arbeidsredskap for en maktpolitiker med en visjon – de kunne brukes etter behag.

90-tallsreformene ble aldri lærernes reformer. Aktive lærere hadde i praksis ingen innflytelse på innholdet. Styringsmodellen (målstyring) var fremmed og fremmedgjørende, retorikken var hentet fra det private næringsliv, kontrollbyråkratiet var rigid og tidkrevende. Lærere er imidlertid pliktoppfyllende vesener, og gjorde sitt beste for å få kartet til å stemme med et gjenstridig terreng.

I og med at skole (og barnehage) var den eneste gjenværende nasjonale fellesarenaen, utviklet skolepolitikk seg til det dominerende politiske markeringsområdet. Svært mye mediestøv er virvlet opp på denne arenaen, etter som politikere i alle fargetoner lanserte enkeltsaker og markerte partipolitisk revir. Disse markeringene har imidlertid kamuflert en forbløffende politisk konsensus. Både 90-tallsreformene og Kunnskapsløftet har hatt tverrpolitisk ryggdekning. I en lengre artikkel i siste nummer av Norsk pedagogisk tidsskrift dokumenterer professor Gustav Karlsen at den rød-grønne regjeringen i hovedtrekk viderefører en "moderert, nyliberalistisk skolepolitikk", etter mønster av Bondevik 2. Derfor blir det lite troverdig når Kristin Clemet og Ine Marie Eriksen Søreide scorer billige mediapoeng i forbindelse med Pisa-resultatene, og unødvendig når statsministeren viser til at det har vært Bondevik-regjeringer i sju av de ti siste årene. Realpolitisk er de i samme båt, derfor blir de symbolpolitiske markeringene bare irriterende, sett fra et profesjonelt lærerperspektiv.

Det er et klart formulert prinsipp at skoleutvikling skal være forskningsbasert. I praksis er det imidlertid vanskelig å se en forskningsbasert linje i norsk skoleutvikling. Professor Tom Tiller lanserte begrepet "kenguruskolen" for å beskrive det han observerte; fikse pedagogiske påhitt og moteretninger som hyppig og tilsynelatende planløst avløste hverandre, en utvikling mer preget av endringsmani enn retning og linje. Skolen skulle være et "verksted for utvikling", der nøkkelordene var "ny" og "endring". Resultatet ble en skolehverdag der lærere følte seg rotløse og ukvalifiserte. Utdanning, praksiserfaring og tradisjon var mindre verd, fordi para- metrene var nye. Selve forutsetningen var at noe "nytt" skulle skapes, både organisatorisk og metodisk. Nyskapende skoler ble gitt incentiver og belønning i form av status som "demonstrasjonsskoler", romslige prosjektmidler og lønnsmessig uttelling på det individuelle plan. En slik forutsetning gir nødvendigvis en uorganisk prosess, i motsetning til Pisa-champion Finland, der kursjusteringer baseres på lærernes erfaringer og ikke bryter radikalt med etablert pedagogisk tradisjon.

Når statsministeren i nyttårstalen spør retorisk om noen reformer er ført for langt, eller om man har gått for langt i å løse opp strukturene rundt undervisningen, så er svaret sannsynligvis ja på begge spørsmål. Samtidig bør han være oppmerksom på at hovedårsaken er en blanding av politisk styringsvilje, markeringsbehov, arroganse og overmot. Når han taler om behovet for å gjenreise lærerens autoritet, bør han vite at ingen har bidratt mer til å svekke denne autoriteten enn de to mest profilerte skolestatsrådene i nyere tid.

Lærere er, som sagt, en pliktoppfyllende yrkesgruppe. De bør imidlertid ikke pålegges å finne opp det pedagogiske kruttet på nytt og på nytt, det er dårlig ressursutnyttelse. Pr. dato lekker gruppen i begge ender. 10 % pensjoneres ved fylte 67 år, resten fordeler seg likelig mellom uføretrygd og AFP. Unge lærere ser ikke for seg en fremtid i yrket. Samtidig viser all forskning at læreren er nøkkelfaktoren i all skoleutvikling. Så hva nå, skolestatsråd Solhjell? Du har vært beundringsverdig balansert i dine Pisa-uttalelser. Hva om du foreløpig konsentrerte deg om å gjenopprette forholdet til en yrkesgruppe skolemyndighetene er helt avhengig av å ha legitimitet hos? Hva om du begynte i det små, med reelt samarbeid, tillit og enkle, organiske tiltak? Kanskje vil det vise seg å være mer effektivt enn muskuløse, nasjonale dugnader. Kanskje vil det vise seg å være nok.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media