OL-FLOKE:  Byrådet i Oslo satset alt på at OL skulle finansiere nødvendig byutvikling. Nå lover byrådsleder Stian Berger Røsland at noen av planene likevel skal gjennomføres.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
OL-FLOKE: Byrådet i Oslo satset alt på at OL skulle finansiere nødvendig byutvikling. Nå lover byrådsleder Stian Berger Røsland at noen av planene likevel skal gjennomføres. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Hva nå, stakkars Oslo?

Oslo-hatet må Oslo leve med. Det er verre med dem som elsker Oslo, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Dagen derpå for ja-folket er det fristende å skylde på alle andre. På nordlendinger, vestlendinger, sørlendinger og trøndere. De hater Oslo, sånn er det bare.

Flere har hevdet at Oslo-hatet var like avgjørende som kostnadene og IOC-pampers latterlige krav. Det utviklet seg til rene EU-kampen; by mot land, sentralmakt mot periferi, byråkrati mot arbeidsfolk, partiledelse mot fløyer. Og til slutt måtte storkoalisjonen Høyre og Ap bøye av for folkeviljen.

Det var historisk sus over nederlaget. Nesten som da danskefogden kom til vestlandet og bønder trakk opp stigen til dit ingen skulle tro nokon kunne bo. IOC hadde vel forlangt egen heis skulle de ut i fjellheimen og rane. I det minste ville de krevd at folk tok smilende imot dem.

Det er ikke personlig, det er generisk, Oslo-hatet. Når norske idrettstopper er bedrevitende arrogante, er de Oslo, selv om de er fra Hurdal. Ole Einar Bjørndalen er Oslo når han forsvarer IOC. Ja, selv IOC-pamper er litt Oslo når de krever fri bar hos kongen. Det forklarer hvorfor Harald ustanselig hang med gammelfascisten Juan Samaranch under Lillehammer-OL. Harald måtte ofre seg for folkefesten, men protesterte for all verden ved å ikle seg en trang boblejakke fra Albertville-OL.

Mens Bergen-byrådet kan renne over av lokalpatriotisme når Bergen får sykkel-VM, må Oslo-byrådet passe seg for å si noe pent om Oslo. Eller noe som helst om Oslo. Det mest irriterende er når de påpeker at Oslo er Europas hurtigst voksende by og har bydeler større enn de fleste norske byer. Det er ufint og i strid med norsk distriktspolitikk.

Oslo-folk som sier at det er flere folk i Groruddalen enn i hele Finnmark har ikke skjønt konseptet Norge. Det er riktignok sant, men Norge handler ikke om hvor mange du klarer å stue sammen på en plass. Snarere det motsatte.

Oslo-byrådet valgte derfor en riktig strategi i sin kampanje for OL i Oslo. De snakket Oslo ned. Hvis folk utenfor Oslo hadde lyttet, ville de ha hulket over hovedstadens mangler og desperate behov for idrettsanlegg, infrastruktur og byutvikling. Fra Lindesnes til Honningsvåg ville det gått ut et rop om hjelp. Det hadde vært kronerulling. Til Oslo.

Et eksempel har vært ishockeyarenaen Jordal Amfi, bygget til OL i 1952, som er så falleferdig at det er godt spillerne har hjelm. Ingen kan klage på gjenbruken. Men etter at Espen "Shampo" Knutsen langet ut mot Erna i går — "hvis jeg ser henne på neste OL med norsk flagg, spyr jeg" — er det mulig hun unner ham evig fotsopp.

En storby kan ikke styres av følelser, selv om lokalpatriotisme også går hjem hos velgerne i Oslo. Derfor fanger bordet for byrådet. I sin OL-iver har man påpekt så mange feil og mangler som trenger milliardinvesteringer, at det blir vanskelig ikke å følge opp, selv uten statsgaranti og IOC-penger. For Oslo har OL-striden vært som Skottlands avstemning om uavhengighet. Tilhengerne tapte, men kritikken ble hørt. Skottene får mer uavhengighet. OL-planene har avdekket et desperat behov for investeringer i Oslo. Den kritikken må også tas på alvor. Oslos byutvikling kan ikke være avhengig av IOCs velvilje.

Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) har i motsetning til PR-byråene ja-kampanjen har brukt, en god teft for hva velgerne mener. Minutter etter at hans eget parti knuste OL-drømmen, forsikret han at byrådet vil bygge idrettsanlegg, infrastruktur, osv, som planlagt. 200 millioner var ikke bortkastet. Det vil bare ta lenger tid.

Hans utfordrer, Raymond Johansen (Ap), benyttet anledningen til å starte valgkampen. Han sa det var trist for Oslos innbyggere at Oslo Høyre hadde så liten innflytelse i moderpartiet.

Men det har alltid vært Oslos vanskjebne, uavhengig av parti. Oslo-benken på Stortinget har vært besatt av rikspolitikere. Der andre hilser hjem fra Stortingets talerstol med ønske om bevilgning til en vei, snakker Oslo-politikere bare unntaksvis om lokale forhold. Det samme gjelder for så vidt riksmedia. Når jeg en sjelden gang skriver om Oslo, som nå, får jeg kjeft for å være lokalavis, tross at det berører nesten en fjerdedel av landets befolkning.

Ja-kampanjen hadde rett i en ting, milliardene kommer ikke uten OL. Polakkene må nøye seg med å pusse opp villaer og svensker med å servere sjampanje. Den private rikdommen har det ikke skortet på i Oslo de seinere åra. Den offentlige er det verre med.

Hvis byrådets redning var OL, må det spørre seg, hva nå? Hvor skal pengene komme fra? Oslos voksesmerter er så høylytte at de må høres helt inn på Stortinget. Og de som elsker Oslo, må tørre å si det høyt uten hjelp fra pampene i IOC. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook