FOLKET SOM FIENDER: Brorskapet, salafistene og «omvendte» terrorister betrakter ikke president Mursis valgseier som en demokratisk seier avgjort av borgerne, men som en guddommelig seier over islams fiender (det vil si over resten av det egyptiske folk), skriver kronikkforfatteren. Foto: Mohamed Abd El Ghany / Reuters / NTB Scanpix
FOLKET SOM FIENDER: Brorskapet, salafistene og «omvendte» terrorister betrakter ikke president Mursis valgseier som en demokratisk seier avgjort av borgerne, men som en guddommelig seier over islams fiender (det vil si over resten av det egyptiske folk), skriver kronikkforfatteren. Foto: Mohamed Abd El Ghany / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Hva nå, Egypt?

Det ser ikke ut som om framtida lover noen fred i Egypt.

Det første året etter den arabiske våren var folk optimistiske. Nå, to år seinere, føler folket at det de drømte om var en illusjon - de byttet ut én despot med en annen. Ett av mottoene folk brukte under den siste demonstrasjonen var: «Vi demonstrerte ikke mot Mubarak, men mot et diktatur». Altså er folk imot en diktator uansett om navnet er Hosni Mubarak eller Mohammed Mursi.

Det muslimske brorskapet har gitt overdrevne løfter til folket som ikke har blitt oppfylt. Og når folk demonstrerer, møter Brorskapets ledere dem med arroganse og anklager dem for å være «sekulære og liberalister som hater politisk islam», eller sier «de er tilhengere av Mubaraks regime».

Dette er ikke riktig. Folk som i dag demonstrerer, er en del av folket som avgjorde at Brorskapets kandidat beseiret konkurrenten A?mad Šaf?q, som ble beskyldt for å være en etterlevning fra Mubaraks regime. Likevel har Brorskapet klonet Mubaraks gamle styre. Litt etter litt begynte de å fylle posisjoner i det gamle systemet, uten endringen folk ventet. Innenriksdepartementet spiller samme rolle som i Mubaraks siste dager. Mursi holdt en tale der han anklaget demonstranter for å være «bråkmakere» og hyllet politiet «som gjorde sin jobb på en riktig måte». Han takket dem istedenfor å straffe dem for at de har drept fredelige demonstranter på vilkårlig måte.

Man må huske at den største revolusjon som endret Europa, den franske i 1789, også opplevde et tilbakeslag i 1793 med en periode preget av terror og den kjente giljotinen. Det som skjer i Egypt er et sunnhetstegn. Folk vil ikke at Brorskapet skal skape et system som kveler demokratiet og sikrer dem makt over folk i framtida. De vil trekke opp stigen de brukte for å komme opp til makten.

Problemet med Brorskapet er at de lever i en lukket teologisk verden knyttet til islams tidligere historie. Og dette tror de på og vil realisere ved å overføre det automatisk til dagens Egypt. De likner på Don Quijote som forleste seg på romaner og fortellinger og plutselig befant seg inne i en fantasiverden. Slik Don Quijote forvekslet vindmøller med onde kjemper, forveksler Brorskapet islams fiender for 14 århundrer siden med dagens egyptere som kritiserer dem. Brorskapet, salafistene og «omvendte» terrorister betrakter ikke president Mursis valgseier som en demokratisk seier avgjort av borgerne, men som en guddommelig seier over islams fiender (det vil si over resten av det egyptiske folk). Hvordan kan folk med en slik sekterisk mentalitet styre folk som også består av sekulære, liberale og kristne, når makten ser på dem som «islams fiender»?

Brorskapet har en forestilling om «sosial rettferdighet» som utgår fra islam. Islamistene har klart å mobilisere den fattige klassen. De fleste er analfabeter og velger å motta en kartong med kjøtt, bønner, sukker og matvarer for å gi sin stemme til Brorskapet. Derfor sier mange forskere at islamisme lever av fattiggjøring av massene.

Følg oss på Twitter

Det som skaper ekstra frykt akkurat nå, er at en forestilling om «landet» og «nasjonen», er fraværende i islamistisk ideologi. Islamister er knyttet til islam som en abstrakt ideologi og teologi mer enn de er knyttet til folk og land. Geografisk og nasjonal tilhørighet betraktes i Brorskapets ideologi som uttrykk for vantro. Derfor har islamistiske makter tidligere splittet folk og land, blant annet i Sudan, Somalia og Irak.

Brorskapet og tilhengerne av politisk islam utgjør en felles front. Denne fronten har de statlige mediene med seg, og alle moskeer er under dens kontroll. De fattige og analfabetene er kontrollert av dem via mobilisering og veldedighetsaktiviteter. I tillegg støtter Gulflandene, Qatar, Saudi-Arabia, Vesten og USA denne fronten akkurat nå.

Vesten gir pragmatisk støtte til Brorskapet, for til gjengjeld holder Brorskapet internasjonale avtaler, støtter amerikanske interesser i området og bevarer fredsavtalen med Israel. Men samtidig kan Vesten fungere som forsikring for demokratiet. De kan beskytte demokratiet ved å presse Brorskapet til å gi rom for opposisjonen til å delta i det demokratiske spillet og tvinge Brorskapet til å bruke dialog med opposisjonen istedenfor vold, politiaksjoner og arrestasjoner.

Brorskapet har ikke et klart program for å styre makten. Demokrati er imidlertid ikke en vilje eller et ønske, men en kultur basert på troen på friheten, på å akseptere forskjellene og på respekt for folkeviljen. Uten at denne kulturen rotfester seg i folkelynnet, vil demokratiet fortsette å snuble. Og akkurat nå er dette historiske stadiet avgjørende for å sette islamistenes troverdighet på prøve: Er de villige til å drive realpolitikk og respektere demokratiet som brakte dem til makten?

Den andre fronten er opposisjonen. Denne består av forskjellige politiske bevegelser, som er svært uenige om intern og ekstern politikk som Palestinakonflikten, Camp David og offentlig sektors rolle i økonomien. De har støtte blant folk i byer, på universiteter og i uavhengige medie og vil gjerne ha dialog med Vesten og den militære institusjonen. Denne fronten, som dukket opp for rundt tjue år siden som en kulturell bevegelse, består av sekulære krefter, liberale og venstresiden. De har vært en marginal bevegelse som ikke har vært organisert. Blant dem er sufi-bevegelsen, som er muslimske mystikere, og ønsker sekularisme fordi politisk islam ikke betrakter dem som «gode muslimer». Sekularisme er garantien for at de kan fortsette å eksistere. De utgjør 15 millioner i Egypt.

Denne fronten har dukket opp i TV-kanaler med jevne mellomrom, og levde isolert i sine elfenbeinstårn mens islamistene jobbet blant folk, mobiliserte gatene og infiltrerte massene. Nå innser de at islamister klarte å komme til makten via demokratiet fordi de er organisert. Dette vil stimulere de sekulære og liberale krefter, og venstresiden med kristne og andre minoriteter, til å organisere seg og delta aktivt i kampen mot den mørke islamistiske bevegelsen. Det er et håp om at denne fronten vil spille en viktig rolle i framtidas Egypt.

ARTIKKELFORFATTER:  Walid al-Kubaisi, forfatter, statsstipendiat og redaktør av opplystemuslimer.no. 
 Foto: Knut Falch / NTB Scanpix
ARTIKKELFORFATTER: Walid al-Kubaisi, forfatter, statsstipendiat og redaktør av opplystemuslimer.no. Foto: Knut Falch / NTB Scanpix Vis mer

Likevel er det ikke disse Vesten vil satse på. Vesten erkjenner bare valgurnenes legitimitet. Derfor vil Brorskapet muligens fortsette å ha internasjonal støtte, mens Vesten sikrer sine interesser og kontroll via en militær institusjonsledelse som er lojal til USAs finansiering. Altså vil USA sikre framtidig kontroll med den pakistanske modellen, der den militære institusjonen dukker opp for å sikre stabilitet i skarpe konflikter mellom de ulike islamistiske bevegelsene. I dag er islamister i total enighet i en felles front med Brorskapet, men de forventes å kollidere med Brorskapet i nær framtid.

Det er makten som er den sterke parten og kan bestemme hvilken måte denne konflikten behandles på. Bruker Brorskapet makt, vil de forvandle Egypt til politistat. Opposisjonen vil bli tvunget til å gjengjelde med vold. Velger Brorskapet dialog og lytter til folk som er uenige med dem, vil dette dempe konflikten. Men det ser ikke ut som om framtida lover noen fred i Egypt. I stedet kan nye konflikter prege Egypt og hele Midtøsten de neste 20 åra.