GJENVALG: «Så langt har den nye paven stått for en bastant konservativ teologi og ditto moralsyn. På disse feltene har Joseph Ratzinger langt på vei blitt gjenvalgt», skriver artikkelforfatteren. Foto: Alessandro Bianchi / Reuters / NTB Scanpix
GJENVALG: «Så langt har den nye paven stått for en bastant konservativ teologi og ditto moralsyn. På disse feltene har Joseph Ratzinger langt på vei blitt gjenvalgt», skriver artikkelforfatteren. Foto: Alessandro Bianchi / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Hva nå, Frans?

Mens det slås kontant ned på antimodernitet innenfor muslimske miljøer, synes liknende holdninger blant katolikker å bli oppfattet som festlige.

Vi har lidd oss igjennom uker med norske mediers dekning av paveavgang og nyvalg i Vatikanet. Først fokuserte en på kirkelig staffasje - særlig røde sko, klesdrakt og ring, som for øvrig er favorittemaer blant erketradisjonalistiske katolikker. Bevisstheten om at vi nettopp hadde sagt farvel til den mest omstridte paven i nyere tid fordunstet som dogg for sola. Så ble vi servert detaljerte redegjørelser om ovner og hvit røyk i det sixtinske kapell. Men jeg registrerte ikke noen som kom på å spørre om årsaken til at demokratiske innslag glimrer med sitt fravær i prosessen.

Aftenposten nett har vært verst, med Dagsrevyen som en god nummer to. Og NTB oppviser mangelfull kunnskap, for eksempel ved å omtale Ratzinger-disippelen Angelo Scola som «reformvennlig». Dagbladet er en av de få avisene som har opptrådt kritisk.

I tillegg til at denne terpingen blir slitsom i lengden, avspeiler den en tydelig slagside i vår hjemlige religionskritikk. Mens det slås kontant ned på antimodernitet innenfor muslimske miljøer, synes liknende holdninger blant katolikker ofte å bli oppfattet som festlige. Mengden av tannløst featurestoff tyder på at norsk presse har tildelt Den katolske kirke frikort som et trivelig raritetskabinett i samfunnet.

Nå ruller og går det igjen, denne gang i tilknytning til pavens navnevalg. Navnet Frans tolkes som tegn på at den nye katolske lederen er inspirert av Frans av Assisi. Dermed utropes han frimodig til reformator, lenge før vi aner hva pontifikatet hans vil medføre. Dette skjer på tvers av det sunne bibelske prinsippet om at treet skal kjennes på dets frukter. De mest euforiske slår fast at den dype katolske krisen er borte, som ved et trylleslag. Mens journalistene noterer så blekket spruter.

Biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme var raskt ute med navnefunderinger. På det profetiske feltet overgås han imidlertid av kirkens pressekontakt, pastor Pål Bratbak. Til Vårt Land sa han følgende: «... det tok ikke mange sekunder før jeg skjønte at dette var et godt valg. Tonen, ordvalget og kroppsspråket til pave Frans da han sto fram på balkongen, viste at dette var rett mann».

Jeg er nok ikke like skråsikker som Bratbak. Det skyldes at Jorge Bergoglios historie framfor alt avspeiler tvetydighet. Det kan lett gå bra, som en sier - noe jeg selvsagt håper, ting skjer og folk forankrer seg. Men det kan også gå galt. Innenfor en kirke som formelig skriker etter reformer, kan det faktisk gå fryktelig galt.

Hva vet vi om Frans? På plussiden bør det nevnes at han har et ekte og økende engasjement for de fattige. Den nye paven praktiserer dessuten en enkel og lite hoffaktig livsstil. Og han har distansert seg fra forgjengerens barokke nostalgi på det liturgiske feltet - blant annet ved å stille seg tvilende til gjeninnføringen av den såkalte tradisjonelle latinske messen, som i vesentlig grad er et avleggs 1500-tallsfenomen.

Men mellomregnskapet innbefatter også negative faktorer. Så langt har den nye paven stått for en bastant konservativ teologi og ditto moralsyn. På disse feltene har Joseph Ratzinger langt på vei blitt gjenvalgt. Ideologisk sett er Bergoglio slett ingen radikaler. For ham handler kampen mot fattigdom om personlig hellighet og ikke om strukturelle endringer. Og selv om problemene kanskje ikke er så store som noen mener, finnes det trasige innslag i holdningene hans til det blodige juntastyret i Argentina på 1970- og 80-tallet. Frans er videre 76 år gammel. Det er derfor usikkert om han har den kraften som trengs hvis en skal makte å snu et blytungt kirkeskip.

Pavens bakgrunn som jesuitt framheves som et positivt trekk. Men da han ledet ordenen i Argentina, gikk Bergoglio langt i retning av å disiplinere teologisk og politisk radikale medbrødre. Det hevdes også at han har hatt minimal kontakt med ordensfellesskapet etter at han ble biskop og seinere erkebiskop. I stedet har båndene til den reaksjonære, innbitt antimarxistiske og Belusconi-vennlige grupperingen Comunione e Liberazione, Fellesskap og frigjøring, vært sterke. Alle disse faktorene veier selvsagt mye tyngre enn et i utgangspunktet uforpliktende navnevalg.

Jeg merker meg ellers at valget av Frans hilses med ovasjoner blant konservative katolikker. Og jeg blir skeptisk når de samme folkene jubler over å ha fått en «reformator» på pavestolen. For i disse kretsene har en aldri oppvist noe som minner om reformiver. Her er en kun opptatt av å konservere. Helst vil en stille klokka tilbake med flere tiår, både i kirken og i verden. Dersom Frans skulle vise seg å være en sann reformator, etter mønster av den gode pave Johannes XXIII, ville det være en overraskelse.

Jeg utelukker ingenting og håper som sagt det beste. Men vi må være realistiske, bildet er alt annet enn entydig. Nå bør vi vente og se. Det kan gå lang tid før klare konturer avtegner seg. Vatikanets propagandamaskineri sikter på å skape inntrykk av harmoni, selv om det går den vei høna sparker. De katolske strategene gir assosiasjoner til Iraks tidligere informasjonsminister komiske Ali, som ble kjent for ukuelig optimistisk rapportering om rikets tilstand rett før undergangen var et faktum.

Den katolske kirke framstår som temmelig immun når det kommer til kritikk. Interne ytringer blir gjerne overhørt eller møtt med aggressive motreaksjoner. Konservative norske katolikker skryter av at de tilhører «den store kirken». Men den hysteriske holdningen til kritikk viser at vår hjemlige lokalkirke er mentalt sett knøttliten. Jeg vet knapt om noe sted hvor trospolitiet er mer aktivt enn her. Ekstern kritikk gjør imidlertid sterkere inntrykk på det kirkelige lederskapet. Behovet for en kritisk presse er altså enormt. I et større perspektiv vil dette kanskje kunne bidra til at pontifikatet til Frans blir en positiv overraskelse.

Følg oss på Twitter