Hva nøler dere etter?

Forrige uke skrev jeg her i Dagbladet og etterlyste aktuelt politisk samtidsteater, helst norsk på norske scener. På lørdag fikk jeg svar. Teatersjef Catrine Telle mente jeg burde anmeldt teatrets oppsetning av «Terrorisme», et russisk stykke teatret setter opp på sin Studioscene. Teatersjef Ingjerd Egeberg mener Lars Noréns stykke «Akt/kommer og forsvinner», et svensk stykke, fikk skuffende lite presseoppmerksomhet. Stykket ble tatt av plakaten i 2002.

MENS MORTEN

Borgersen minner om at Den Nationale Scene satte opp Albert Camus{rsquo} «De rettferdige». Stykket er fransk. Det ble skrevet i 1949.

Man kan kanskje summere opp den delen av debatten med at mens jeg vil at teatrene skal gi vår norske samtid oppmerksomhet, vil teatrene gjerne ha mer oppmerksomhet selv. Sunn fornuft, for ikke å si beskjedenhet, forbyr meg å tro at norsk politisk samtidsteaters framtid avgjøres av om jeg møter opp på enkeltforestillinger. Og når teatersjefene også er rause nok til selv å savne norsk samtidsdramatikk, kan vi heller begynne der. Selv om teatersjefene Telle og Borgersen legger hele ansvaret på dramatikerne. Det må være veldig trist for teatersjefer å ha så lite makt og innflytelse selv.

Men teatersjef Ingjerd Egeberg, på Rogaland Teater, går et skritt videre: Hun mener skylden ligger hos publikum. Hun tror «folk vil ha noe annet enn aktuell elendighet når de går på teater». Den må virkelig få tid til å synke inn. De kunne jo ikke sagt det bedre på gamle Chat Noir.

PÅ ET VIS

har Egeberg rett. Kanskje har folk forventninger om noe annet enn «aktuell elendighet» når de går på teater. Men hvem har skapt den forventningen? Det kan vel ikke være norske teatres repertoarpolitikk?

I Oslo har kinoene repertoarpolitikk. Det finnes Gimle-filmer og Eldorado-filmer. Publikum har en forventning om hva de skal få. Roter man med forventningen, kommer det ikke folk - selv om filmen er god. Slik er det med teater også: Repertoaret man tidligere har lagt, tradisjonene man har, bestemmer hva slags publikum man får. Lærer man publikum at de skal gå på teater for å «kose seg», får man et slikt publikum. Tar man priser som nærmer seg privatteatrenes for seriøse stykker, rekrutterer man ikke et nytt, ungt publikum. Da havner man i en uheldig, nedadgående sirkel: Til slutt kan man bare spille underholdning og klassikere (selvsagt helst slike som også trekker skoleklasser).

Og det er der teatrene må passe seg. De må ikke vri sine repertoar slik at de skaffer seg et publikum som igjen begrenser deres repertoarvalg. Vil de være viktige, må de sette opp viktig dramatikk. Vil de rekruttere nye mennesker, må de også sette opp ny, gjerne politisk, dramatikk.

MEN DRAMATIKERNE

skriver ikke slikt, sier Telle og Borgersen. Skyldes det at de ikke tror det er noe marked for slikt hos de mektige teatersjefer, eller skyldes det at norske dramatikere virkelig ikke er interessert i sin samtid?

Hva kunne vært skrevet? Ta to eksempler ut av hatten: Hva med et stykke om en norsk offiser som kidnappes i Irak (vi har militære der, vet dere)? Enten trekker Norge seg ut, eller så blir han halshogd. Høyst konkret, svært mulig. Hva skjer i regjering, Storting, i media, i folkestemningen - i familien til den rammede? Det kunne vel kanskje blitt interessant teater?

Eller: Norge flommer nå over av utenlandske prostituerte. Halliker styrer geskjeften, det kalles trafficking. Hva med en serie kvinnemonologer som forteller om enkeltskjebnene, satt opp mot norske kunde-monologer om hvordan de opplever det? Alt eventuelt basert på journalistiske intervjuer og research. To eksempler, de kan lett bli flere.

Slik skjer, og kan skje, her og nå i Norge, og skriveføre mennesker finnes. Det kan da vel bli teater av sånt noe? Hvis teatersjefene først vil, mener jeg?