Hva om du plutselig arvet et sirkus?

Komedie inspirert av Arne Skouen og Cirkus Arnardo.

ARNE ANDERSEN alias Arnardo var en spreder av glede og godt humør gjennom sin lange karriere som sirkusdirektør. Her er han på vei til Tinghuset der han vil føre elefanten som vitne i en rettssak. Dyret fikk ikke tillatelse til å ta plass i vitneboksen. Foto: NTB Scanpix
ARNE ANDERSEN alias Arnardo var en spreder av glede og godt humør gjennom sin lange karriere som sirkusdirektør. Her er han på vei til Tinghuset der han vil føre elefanten som vitne i en rettssak. Dyret fikk ikke tillatelse til å ta plass i vitneboksen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Arveoppgjør kan ofte fortone seg som det reneste sirkus. Men hva gjør du dersom du arver et fullt utstyrt, virkelig sirkus, inkludert telt, artister, dyr og klovner? Og ikke minst en lys, levende elefant med 30 års fartstid i manesjen?

Dette skjer med Lise Gundersen, en kynisk forretningskvinne med oppkjøp av konkursrammede bedrifter som spesialfelt. En ukjent bror av hennes far viser seg å ha drevet et sirkus i alle år. Men forholdet mellom brødrene var såpass anstrengt at de hadde brutt all kontakt.

En dag dukker en klovn opp på det striglete Oslo-kontoret til frøken Gundersen. Han forteller henne at onkelen er død og at hun er enearving. På en betingelse: At hun stiller i begravelsen i vestlandsbygda Hareid.

Tvunget ut i manesjen

Motstrebende drar hun til Hareid, der sirkustruppen arrangerer en gravferd full av løyer og kunster. Det viser seg at klovnen har lurt Lise, onkelen har ikke stilt som betingelse at hun må i begravelsen. Det er verre. Før hun arver sirkuset, må hun stille som direktør i full mundur i minst fem forestillinger.

Magne Hovden fra Ålesund har gjennom flere romaner vist talent for å konstruere plott som ser på verden med et skeivt blikk.

Han slo igjennom med romanen «Sameland» (2011), som gjør narr av moderne turisme. Deretter fulgte «MGP», «Kjell Jukola samler en hær» og i fjor «Arctic Pizza». Hovden er ellers kjent for ungdomsbokserien «Åndejegerne».

Arven etter Arnardo

Denne gangen har han valgt å skrive om en verden han åpenbart brenner for; sirkuslivet, med alt det innebærer av samhold, romantikk og levende underholdning. Til slutt i boka takker han to menn med fornavnet Arne. For det første Arne Andersen alias Arnardo, stayeren i norsk sirkusliv. For det andre filmskaperen Arne Skouen, som i 1954 lagde filmen «Sirkus Fandango».

Den kom året etter at Ingmar Bergman lagde «Gycklarnas afton», også en film der sirkuslivet benyttes til å eksponere eksistensielle problemstillinger. Skouen gjorde et scoop når han fikk Arnardo til å spille sirkusdirektøren i sin film, som var bygd på hans egen roman fra 1953. Hovden takker dem begge for deres «berikelse av norsk kultur».

Gulldress

Sirkuset i boka er oppkalt etter filmen og heter rett og slett «Cirkus Fandango». Og selvsagt ender Lise Gundersen etter mye tvil opp med å ta utfordringen. Dette innebærer blant annet at hun må etablere kontakt med dyret som hadde vært Hilmar Gundersens beste venn, elefanten Lucille.

Hovden har skapt en intrige som er et slags vestnorsk bygdesvar på den nye versjonen av «Dumbo», som går på kinoene for tida. Lise Gundersen virvles inn i en kaotisk kamp om penger og kunst, fortjeneste og følelser. Skal hun arve sirkuset, må hun også lede det gjennom fem forestillinger. Slik opplever hun seg selv før debuten i manesjen:

«Et kvarter senere sto Lise foran speilet i døra på langskapet ved kjøkkenbenken i Hilmars omsydde gulldress. Det så ut som hun hadde solgt smør uten å få betalt, og i tillegg blitt dopet ned og kidnappet, før hun hadde våknet i en eller annen psykedelisk musikal fra syttitallet. Hun møtte sitt eget blikk: «Hva i helvete er det du holder på med, Lise?»

Fargerik underholdning

Snart er spillet om sirkuset i gang. På den ene siden trues Lise av klovnen Filip, som ifølge sirkuset får arven dersom hun mislykkes. På den andre siden av sin sjef, Børge, som forsøker å få solgt sirkuset til en styrtrik kunstner fra Bergen som vil bruke det som en installasjon. Og hva med Lise Gundersen? Lykkes hennes onkel i å lokke fram varme og menneskelighet fra dypet av hennes kommersielt innstilte sjel?

Den som leser, får se. Hovden har lykkes i å skrive en fargerik, satirisk og fengende roman, i korte, lettleste kapitler, uten de helt store dyp. Dette er underholdningslitteratur, med en viss human touch og brodd mot pengejag og materialisme. Mine damer og herrer, velkommen til et stykke strandlektyre, i passe tid før sommerferien.