Hva om du tar feil, Valgerd?

Kristelig Folkepartis forslag om kontantstøtte til småbarnsfamilier som ikke benytter seg av barnehageplass, har blitt markedsført under slagordet valgfrihet. Det har vært en virksom retorikk, men det blir ikke mer sant av den grunn.

Det som umiddelbart kan se ut som økt valgfrihet for den enkelte kvinne og småbarnsfamilie, kan på sikt føre til forminskete valgmuligheter for alle kvinner og småbarnsfamilier. Alle valg foregår innen gitte rammer og alle valg får konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Det er slike betingelser for og konsekvenser av valg som det er politikeres oppgave og ansvar å se i hvitøyet. Dette tier Kristelig Folkeparti om når de bruker begrepet valgfrihet til å selge kontantstøtten til pressete småbarnsforeldre.

Kristelig Folkeparti vil øke kvinners valgfrihet ved å gi dem mulighet for å velge enten god tid med barna eller yrkesaktivitet - ikke begge deler. Dette er ikke spesielt nytt i kvinnenes historie. Historisk har det vært slik at kvinner har måttet velge enten barn og familie eller utdanning og yrke, mens menn har kunnet få begge deler. Kampen for kvinners valgfrihet (ja, valgfrihet!) har nettopp vært en kamp for å bedre disse valgbetingelsene. På den måten ble utbygging av barnehager, innføring av svangerskapspermisjon, rett til fravær ved barns sykdom, virkemidler i norsk likestillingspolitikk. At barnehager er opprettet også som likestillingsfremmende tiltak synes å ha gått kontantstøttetilhengerne hus forbi. Ifølge deres logikk er barnehager bare å betrakte som enhver annen offentlig overføring til småbarnsfamilier, og da blir det urettferdig at noen får og ikke andre. Men hvis hensikten med barnehager bl.a. er å lette kvinners adgang til arbeidslivet - både av hensyn til valgfrihet for kvinner og fordi det har vært sett som samfunnsmessig ønskelig å endre et tradisjonellt kjønnsrollemønster (som jo bl.a. produserer den «grådighetskultur» blant menn som Valgerd Svarstad Haugland også er så opptatt av), så er det ikke urettferdig at kvinner som arbeider ute blir gitt muligheter av staten for å gjøre akkurat dette. Det er meget vanskelig å skjønne at hensynet til forbedret økonomi for den relativt lille gruppe av kvinner som har som sitt primære ønske å være hjemme, skal kunne legitimere en oppbremsning av likestillingsprosjektet og gå på bekostning av flertallet av småbarnsfamilier som nå bare henvises til å leve den stressete hverdagen som de selv har «valgt». De kunne jo bare ha tatt kontantstøtten, ikke sant?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor tror vi at det bare er kvinnene som vil velge å være hjemme? spør barne- og familieministeren smilende og tilsynelatende tidsriktig. Det dreier seg ikke om tro, men om viten. Det er mulig at Valgerd Svarstad Haugland ikke kjenner til de siste mange års forskning om kjønn, familie og arbeidsdeling, men så har hun vel et departement som kunne orientere henne? Om ikke annet kunne man ha forventet at hun var oppmerksom på det politiske eksperiment som ble gjort i vårt naboland Danmark, da man for noen år siden ga mulighet for et sabbatsår for å passe egne barn. 94 prosent av de som benyttet seg av dette tilbudet var kvinner. Forøvrig med det umiddelbare resultat at det ble en akutt mangel på sykepleiere, hjelpepleiere og barnehagepersonale. Samfunnsforskning har til fulle dokumentert at endring av den tradisjonelle arbeidsdeling i hjemmet forutsetter at kvinnen har en inntekt av reell betydning for familiens økonomi. Vi vet også at mange arbeidsgivere oppfatter yngre kvinner som mindre stabil arbeidskraft bare i kraft av at de kan bli gravide. Hvis arbeidsgiver nå i tillegg skal kalkulere med muligheten for at kvinnene blir hjemme i tre år for hvert barn, så vil dette ikke bare få konsekvenser for den kvinne som velger denne løsning, men også bidra til å svekke tilliten til alle kvinner i fødedyktig alder. Dette vil gi økt diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av kjønn og forringe de politiske muligheter for å få gjennomslag for likelønn for kvinner og fleksible arbeidsordninger for barnefamilier. Det vil også på sikt bety færre kvinner i ledende stillinger - kort sagt reversere det meste norsk likestillingspolitikk har arbeidet for i årtier. Vi vet også fra forskningen at den tradisjonelle familieorganiseringen med mor hjemme og far ute er en vesentlig motor i å reprodusere tradisjonelle kjønnsrollemønstre blant barn som vokser opp i disse familier. Selvsagt skal kvinner som ikke ønsker å være yrkesaktive mens barna er små kunne velge det, men det er ganske urimelig at dette skal gå ut over kvinner som ønsker å være yrkesaktive og bli betraktet som seriøs arbeidskraft.

Valg tas ikke i et økonomisk vakuum - og heller ikke i et kulturelt vakuum. Holdninger til kvinners yrkesarbeid er fortsatt ganske tradisjonelle i dette landet. Mens menns yrkesaktivitet ses på som ansvarlighet som forsørger, så fortolkes kvinners ønske om yrkesaktivitet ofte som et egoistisk prosjekt om selvutvikling - på bekostning av barna. Ingen ville drømme om å forstå en manns ønske om yrkesaktivitet slik. Det er en vanlig holdning at kvinners arbeid kan tolereres hvis det er nødvendig for familiens økonomi - ellers ikke. Utbredelsen av slike holdninger hører også med til faktagrunnlaget for politiske beslutninger. Med kontantstøtten fjernes det i dag eneste helt kulturelt legitime argument for en kvinnes yrkesaktivitet. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg forhandlingssituasjonen i småbarnsfamilien under kontantstøttens regime: «Tenk så mye bedre vi alle sammen kunne få det hvis du tok kontantstøtte! Og din lønn betyr jo ingenting likevel!» Vi vet - også fra forskning - at kvinner ofte føler seg mer personlig ansvarlige for familiens velvære enn menn, så utfallet av forhandlingen er det ikke så vanskelig å gjette om. En «gavepakke til mannen» har noen kalt kontantstøtteforslaget. Det synes å være en mer dekkende beskrivelse enn retorikken om kvinners valgfrihet. Ikke alene vil han få en sterkere forhandlingsposisjon i familien, han vil også få vesentlig bedre service på hjemmefronten (uten å betale noe for det) - og færre kvinnelige konkurrenter på sin karrierevei.

Valgerd Svarstad Haugland interesserer seg lite for den forskning som foreligger. Hun er fornøyd og selvtilfreds med sin hellige overbevisning om at alt dette ikke vil skje. Betyr det at hun, hvis regjeringen lykkes i - hva Gud forby - å innføre kontantstøtten, vil revurdere ordningen hvis det viser seg at resultatet er:

  • at det stort sett er kvinner og ikke menn som blir hjemme?
  • at kvinners muligheter på arbeidsmarkedet forringes?
  • at arbeidet for å innføre mer fleksible arbeidstidsordninger, som ville lette presset på småbarnsfamilier hvor begge er yrkesaktive, stopper opp?
  • at barnehageutbyggingen går i stå og at mulighetene for å velge dette alternativ dermed forringes?
  • at barnepassingsordninger privatiseres og tryggheten for barns sikkerhet svekkes?
  • at de barn som mest trenger et pedagogisk tilbud vil få det i mindre grad enn i dag?

Jeg synes Svarstad Haugland skylder sine unge kvinnelige velgere et svar på hvilke konsekvenser hun som ansvarlig politiker ville ta av en slik situasjon. Ville hun ta initiativ til å fjerne kontantstøtten igjen, utvide den til å omfatte alle småbarnsfamilier, eller eventuelt innføre fedrekvoter? Eller vil også dette resultatet bli rettferdiggjort med henvisning til foreldres valgfrihet?

At Kristelig Folkeparti ønsker å gå over i historien som det parti som endelig fikk bremset opp den norske likestillingssatsingen, er kanskje ikke så rart. Men at kvinnelige politikere fra Høyre, Senterpartiet og Venstre kan tenke seg et slikt ettermæle er bortimot uforståelig. Den eneste forklaring må være at også de har latt seg lulle inn i Valgerds behagelige retorikk om valgfrihet. For våre døtres skyld må vi håpe at de snart våkner opp.