Hva om gud var en av oss?

Det blir med spørsmålet i «Transcendence».

FILM: Hvor går egentlig skillelinjene? Mellom maskin og menneske, og mellom menneske og gud? Det er ikke små spørsmål som stilles mellom de snirklete spesialeffektbroderiene i «Transcendence», en innviklet flette av undergangsaction, eksistensialisme og teknologiprat om kunstig intelligens.

Det handler om selvbevissthet og det handler om grenser, om hvor vi begynner og hvor vi slutter - og om faren for inflitrering og overskridelse i en verden der alle er hektet på samme nett, som en stor organisme som er sterk og rask, men sårbar mot infeksjoner. Nærbilder av solsikker og regndråper i sakte utvikling bringer tankene hen til skapelsesberetningen. Den religiøse symbolikken gjør ikke akkurat noe forsøk på å gjemme seg vekk.

Middelmådig gudstjeneste
Da er det desto tristere å måtte konstatere at «Transcendence» er utformet omtrent som en middelmådig protestantisk gudstjeneste rundt 1870. Den er monoton, mørk, moraliserende, selvhøytidelig, tonsatt av depressiv musikk og full av pregløse mennesker som ser stivt fremfor seg og mest ser ut som om de gleder seg til kaffen og kringlen etterpå.

Johnny Depp spiller Will Caster, IT-geniet som blir offer for en terroraksjon og kun kan overleve ved å laste opp sin egen bevissthet til et slags operativsystem av det formidable slaget. Rebecca Hall er den lojale kona og vitenskapspartneren Evelyn, som fungerer som ektemannens kroppslige agent lenge før hun begynner å stusse, mens Paul Bettany, Morgan Freeman, Cillian Murphy og Kate Mara er løst vekk i grunne roller som representanter for forskjellige institusjoner, grupper og teknologisyn, og som utover dette ikke har venner, slektninger, luner, talemåter, tanker, følelser eller annet indre liv.

Søvngjenger-Depp
Det vil si, Bettany og Hall klarer å etablere noe som ligner mistenkelig på varme og følsomhet, mens Johnny Depp virker helt rådvill når han ikke kan ty til de triks og tics han har perfeksjonert gjennom Tim Burtons filmer. Han vandrer gjennom «Transcendence» som en søvngjenger. Noe av ubestemmeligheten er nødvendig, siden et av dilemmaene i filmen er om Evelyn klarer å forholde seg til den fjerne, krevende og tilsynelatende allmektige bevisstheten i systemet som til mennesket han var, og om de to kan sies å være det samme. Men heller ikke i håndgripelig tilstand virker Will som annet enn en idé. Som manus virker han mer opptatt av å forklare enn å leve.

Mye av skylden må nok legges på Wally Pfister, en erfaren fotograf og cinematograf som med «Transcendence» debuterer som spillefilmregissør. Antagelig ville mer erfarne regihender hatt en mer velutviklet sans for dramaturgi; for at en historie må gå i bølger og bygges opp og ned, at det intense må veksle med det avslappede for å fremstå som intens. Filmen hans snakker hele veien i samme, insisterende tonefall. Det er både slitsomt og kjedelig.

Hvordan kan du bevise at du er selvbevisst? Det er bare én av gåtene i  «Transcendence». Jeg skulle ønske den ble fulgt av et bedre svar, eller i det minste en artigere feilslutning.