Hva om han hadde rett?

Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.

For noen dager siden fylte Børre Knudsen 70 år. Det var ingen trengsel på pressekonferansen, og lite omtale i andre aviser enn den kristelige dagspresse – og Dagbladet hvor han ble fremstilt som et tilbakelagt 80-talls-fenomen.

Fri abort er en selvfølge, og offentligheten ønsker naturlig nok å glemme Børre Knudsen. Nettopp denne viljen til glemsel er en viktig komponent i vårt forhold til fortiden, og dermed til oss selv. Børre Knudsen var 80- og 90-tallets mest markante samfunnskritiker. Han dukket stadig opp og oppførte seg som barnet i Keiserens nye klær. For meg førte det til at jeg fikk inn som en ryggmargsrefleks at det er noe grunnleggende galt med det liberale demokrati. Jeg stoler ikke på det. Hva var egentlig budskapet hans og hvorfor ønsker man å glemme han?

Systemkritikk

Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.

Da allmennheten fokuserte på virkemidler i stedet for sakens kjerne, førte det til at Knudsen ble marginalisert i stedet for å bli lyttet til. Jeg er av den mening at han ikke kan klandres for det, man hører som kjent det man vil høre. Og hva var så sakens ubehagelige kjerne?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Friheten i den liberale stat har en pris, det er en frihet på bekostning av andre menneskers liv. Børre Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.

Navlen

Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?

AKSJONER: Børre Knudsen er mest kjent  blant folk flest for sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap.
AKSJONER: Børre Knudsen er mest kjent blant folk flest for sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Vis mer

Rettighetsdogmatisme

Dagens politikk bygges på en rettighetstenkning hvor ethvert individ er utstyrt med rettigheter som staten skal besørge. I motsetning til tidligere når familien kunne karakteriseres som en ”produksjonsenhet”, består den nå av en gruppe autonome individer med individuelle rettigheter. Hva når rettighetene kommer i konflikt? Kvinnens rett til å velge er i konflikt med barnets rett til liv. Her har samfunnet valgt å la kvinnens rett veie tyngst, og er blind for kritikk og andre modeller. Her sikrer staten den sterkestes rett. Rettighetstenkningen er solid forankret i menneskerettskonvensjonene, men samtidig synes en form for rettighetsdogmatisme å immunisere ideologien mot kritikk, enn si alternativer.

Kropp i kropp

Knudsens budskap har et annet paradigme som forutsetning. Hva om vi ikke isolerer kvinnen fra barnet og slik setter dem opp mot hverandre? Både abortmotstandere og abortforkjempere har sett på den gravide kvinnen og snakket om to selvstendige individer. Kanskje dette er feil utgangspunkt? Enhver kan med det blotte øye se at det dreier seg om en kropp inni en annen, at det er et avhengighetsforhold. Dette avhengighetsforholdet merker oss for resten av livet, bokstavelig talt, slik Knudsen treffende peker på med sin tanke om navlen.

Moderne fostermedisin gir stadig nye innsikter i relasjonen mellom mor og barn. Der foregår en utveksling av celler, fra mor til barn og fra barnet til moren, noe som beskytter morens helse. Prof. Ola D. Saugstad ved Rikshospitalet sier at ”denne nye kunnskapen viser at det er et tett samspill mellom mor og foster som er mye mer komplisert enn man har forstått til nå”. Med moderne fostermedisin kan man kanskje si at ikke bare fosteret er som en del av morens kropp, moren er også som en del av fosterets kropp.

Relasjonen mellom barnet og moren er en modell for tenkning om sameksistens. Det er en annen modell enn autonom rettighetstenkning og samsvarer med alternative ideologier. Det er kanskje til og med en modell som samsvarer mer med kvinners erfaringer.

Inhumant

Ofte er glemsel og fortrenging enkleste løsning for å slippe en bearbeiding av seg selv, det gjelder også det moderne samfunn som reflekterende størrelse. Børre Knudsen insisterer på at loven om selvbestemt abort er selve det punktet hvor samfunnet avslører seg som ikke humant. Vårt såkalte humane samfunn lever på bekostning av de aller svakeste, ikke bare det, på bekostning av den grunnleggende modellen som kan vise oss hva et menneskelig samfunn er: en avhengighetsrelasjon. Så burde også vårt forhold til vanskeligstilte gravide ta utgangspunkt i det, og føre til at ansvaret ikke skyves på kvinnen alene, men tas i fellesskap.

LESERKOMMENTAR:</B> Eivor A. Oftestad er Stipendiat ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo