Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronaviruset

Hva om Norge får mange på respirator med COVID-19?

Kapasiteten for intensivpasienter for pasienter med COVID-19 er uavklart.

PUSTEHJELP: Overvåkningsavdelinger og intermediærposter, som vanligvis tar mindre alvorlig syke pasienter, kan oppgradere kapasiteten til å ta flere respiratorpasienter, skriver innsenderen. Foto: NTB Scanpix
PUSTEHJELP: Overvåkningsavdelinger og intermediærposter, som vanligvis tar mindre alvorlig syke pasienter, kan oppgradere kapasiteten til å ta flere respiratorpasienter, skriver innsenderen. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Helsedirektoratet har angitt at vi har cirka 400-500 intensivplasser med dagens organisering, og anslaget på mulig kapasitetsøkning i skrivende stund er 1200 intensivplasser eller mer. En studie fra Kina viste at cirka fem prosent ble kritisk syke med behov for intensivbehandling. I alle slike anslag er problemet at man ofte vet hva telleren er (antall syke) men ikke sikkert hva nevneren er (totalantall smittede). I Italia er det urovekkende mange kritisk syke i forhold til antall positive coronaprøver, som intensivavdelingene der bærer sterkt preg av.

TROND NORDSETH, overlege ph.d. / Førsteamanuensis
Avdeling for Anestesiologi, Molde sykehus, Klinikk for Akutt og Mottaksmedisin - 330 skvadronen og St.Olavs Hospital HF / NTNU.
TROND NORDSETH, overlege ph.d. / Førsteamanuensis Avdeling for Anestesiologi, Molde sykehus, Klinikk for Akutt og Mottaksmedisin - 330 skvadronen og St.Olavs Hospital HF / NTNU. Vis mer

Hvordan løser vi det om vi har en flerdobling av respiratorbehovet over et kort tidsrom? Dette er et tenkt eksempel og ikke en prognose, men da vil all normal intensivkapasitet være sprengt.

For å sitere fra filmen Apollo 13 kan man ikke lenger se på hva systemet var designet til å gjøre, men se på hva det faktisk kan gjøre.

Overvåkningsavdelinger og intermediærposter, som vanligvis tar mindre alvorlig syke pasienter, kan oppgradere kapasiteten til å ta flere respiratorpasienter. En mulighet er også å legge pasienter på operasjonsstuer etter hvert som intensivplassene er fullbelagt. Her vil man bruke anestesiapparater til å ventilere pasienter da disse har de vanligste respiratorfunksjonene, uten at dette er optimalt. Men skal f.eks. en sengepost gjøres om til en intensivavdeling vil det kreve mye arbeid og improviserte løsninger, både byggeteknisk og av smittevernhensyn. Det er viktig å huske at dette er fullt løsbare problem med kompetansen et bredt spekter av samfunnssektorer innehar.

Ut fra beskrivelser gitt av italienske intensivleger er lungene til pasienter med COVID-19 og alvorlig respirasjonssvikt svært preget av lungebetennelsen, og i behov av avansert respiratorbehandling over noe tid. Disse pasientene er derfor i stor fare for å dø i akutt lungesvikt om ikke helsevesenet tar over pustearbeidet for dem. For å forstå hvilken ressurssituasjon epidemien utløser kan det være greit å vite hva denne type intensivbehandling innebærer.

En respirator er en maskin som blåser luft ned i lungene, vanligvis gjennom et plastrør som er lagt ned i pasientens luftrør (tube). Prosedyren med å legge ned en tube (intubasjon) krever at den kritisk syke har fått sovemedisin og smertestillende, og gjøres vanligvis av anestesilege. Som anestesilege har jeg allerede gjort meg innforstått med at det vil være stor fare for at jeg i løpet av epidemien vil bli smittet selv, og satser på et mildt forløp.

Respiratorpasienten trenger kontinuerlig tilførsel av sovemedisin og smertestillende for å akseptere det å ha tuben i luftrøret og bli ventilert. Etter pasienten er lagt på respirator stiller man inn både oksygenandel i luften, pustefrekvens og trykket som skal blåse opp lungene på hver pustesyklus. Fra Italia er det rapportert et mediant behov for cirka 60 prosent oksygen i luften respiratoren gir. Respiratorpasienten må være kontinuerlig overvåket av en intensivsykepleier. Anestesileger har ofte ansvar for flere respiratorpasienter på en intensivavdeling, mens intensivsykepleiere må hele tiden være ved siden av respiratorpasienten.

De mest begrensende ressursene i en situasjon med stort behov for respiratorplasser vil være leger, sykepleiere, respiratorer, gasstilførsel, intensivmedisinsk forbruksutstyr og medikamenter for å gjennomføre behandlingen. I katastrofescenarioene som er aktuelle vil det ikke være nok intensivsykepleiere til å behandle alle respiratorpasientene, og sykepleiere og andre uten slik kompetanse må derfor bidra.

Det er samtidig viktig å huske at slike pasienter har flere andre behov enn bare behov for pustehjelp, og kan ha svikt i flere organer enn bare akutt lungesvikt. Så lenge det er internasjonal tilgang til flere respiratorer, medikamenter og annet intensivmedisinsk utstyr vil det sannsynligvis være tilstrekkelig antall helsepersonell til å håndtere mange på respirator. Om politikere og forvaltning passer på det første vil helseforetakene kunne passe på det siste. Imidlertid er det viktig å huske at jo mer dette systemet strekkes, jo vanskeligere vil det være å ta forholdsregler mot smitte av helsepersonell og andre pasienter i sykehusene.

Vi i Norge har noe tid på oss til å planlegge mulige scenarioer. Vi er heldige som er et rikt land som kan kjøpe nye respiratorer og annet utstyr. Men vi kan ikke satse på at andre land frigjør helsepersonell til å hjelpe oss. Vi vil sannsynligvis ha nok helsepersonell og frivillige organisasjoner som kan stille med personell til å dra oss igjennom om vi får mange respiratorpasienter samtidig.

Problemet kan imidlertid begrenses kraftig om smitteisolering fungerer i samfunnet. Om bare fem prosent av befolkningen blir smittet er det åpenbart mye mer håndterbart enn om 20 prosent smittes. I 2009 ble 25 prosent befolkningen smittet av svineinfluensa, men der var smittehåndteringen på samfunnsnivå en helt annen enn den regjeringen har igangsatt nå. Vi må ikke glemme at andre pasientgrupper også vil få behov for intensivbehandling uavhengig av epidemien, f.eks. alvorlig skadde eller pasienter med multiorgansvikt grunnet andre sykdommer.

Jeg tror helsevesenet kan klare dette om vi får nok støtte og hjelp fra resten av samfunnet, men verken COVID-19 pasientene eller pasienter med andre problemstillinger vil kunne få optimal behandling hele tiden om systemet blir satt på strekk. Problemet er imidlertid løsbart om vi alle bidrar med det vi har av ressurser og engasjement for våre medmennesker. For å sitere Apollo 13 filmen igjen: Failure is not an option.

  • Trond Nordseth ledet i 2016 en gjennomgang av all intensiv- og overvåkningskapasitet på St. Olavs Hospital.
Hele Norges coronakart