DOBBELTLIV: Det finnes mange skeive, selv i dag, som lever et dobbeltliv i skjul, for å opprettholde æren slik omgivelsene forventer av, og som bedrar sine «partnere» i et heterofilt ekteskap, men i det skjulte lever de ut sitt sanne jeg, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpix
DOBBELTLIV: Det finnes mange skeive, selv i dag, som lever et dobbeltliv i skjul, for å opprettholde æren slik omgivelsene forventer av, og som bedrar sine «partnere» i et heterofilt ekteskap, men i det skjulte lever de ut sitt sanne jeg, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB scanpixVis mer

LHBTI og «Kjære bror»:

Hva om Sana var en mann?

For mange er min virkelighet et privilegert ståsted i det norske samfunnet. De selv er ikke bare minoriteter, men doble minoriteter.

Meninger

Jeg har nylig hatt gleden av å gi ut bok, som medredaktør i en feministisk antologi som har 21 skribenter, samfunnsdebattanter, kulturpersonligheter, forskere og nye stemmer. Vår primære målgruppe er ungdommen, vi ønsker å få dem til å reflektere over viktige temaer tilknyttet kjønnsroller, frihet, inkludering og fellesskapet.

Til vi frigjør minoritetsmannen fra rasistiske stereotypier, fordommer om han, det utenforskapet han er utsatt for, og det patriarkiske tankegodset han forventes å delta i, vil ikke kvinnekampen komme noen vei.

Ingen er fri før alle er fri. En av mine favorittekster i boken, er skrevet av Navjot Sandhu, styreleder i Minotenk. Den handler om en mann som er gift med sin kone. Men ikke fordi han elsker henne, men fordi han elsker at hun er «konemateriale».

Slik jeg leser teksten, sklir hun rett inn i hans kultur og livssyn. Hun er sømmelig, så sømmelig at hun egentlig ikke tilfredsstiller hans seksuelle behov. Hun er bare den som passer perfekt til rollen, som svigerdatter, som trofe, som slik han tror koner skal være.

For å oppfylle sine innerste seksuelle fantasier, finner denne mannen alltid veien til sin elskerinne, Sana. Han lever et dobbeltliv. Og siden «Kjære bror» er også en bok som vi håper skal spinne oss inn i viktige debatter, har jeg ofte tenkt på, hva om Sana var en mann?

Å være skeiv, ja, det er skambelagt. Vi snakker ikke om en drepende skam, at ens seksualitet, eller ens seksuelle preferanser, liksom dør ut. Det er nok ønsketenkningen til de som ønsker å påføre denne skammen. I virkeligheten er jo personen bare seg selv, med sine tanker, ideer, drømmer og sin identitet, naturligvis.

Det finnes mange skeive, selv i dag, som lever et dobbeltliv i skjul. Som bedrar sine «partnere» i et heterofilt ekteskap, for å opprettholde æren slik omgivelsene forventer av dem. I det skjulte, lever de ut sitt sanne jeg, de er tro mot seg, men kun i lukkede arenaer.

Selv skriver jeg ofte om utfordringene om å være en minoritet, og prøver på min måte å kjempe for minoriteters rettigheter. Men for mange er min virkelighet et privilegert ståsted i det norske samfunnet, for de selv er ikke bare minoriteter, men doble minoriteter.

Tenk deg en skeiv, muslimsk mann, som også er strengt praktiserende, som enkelte faktisk er. Denne mannen må stadig kjenne på skammen som pådyttes ham fra eget miljø fordi han føler det han føler, og samtidig må han kjenne på skuffelsen og muligens også kritikken fra andre skeive. Fordi han tror på og praktiserer en religion mange ikke opplever som forenlig med hans legning. Da er det kanskje lettere å leve et dobbeltliv, som tilfredsstiller omgivelsene mer enn en selv.

Det er komplekst, på ene siden har du mannen eller kvinnen som bedrar sin ekteskapspartner for å leve ut sin reelle identitet. Ekteskapspartneren som bedras er kanskje svigers drøm, importert fra foreldrenes hjemland, håndplukket til å være en brud eller brudgom som oppfyller alle kriteriene. Vedkommende kommer sikkert inn til Norge, men også til sitt nye liv med håp og drømmer.

Eller så har hen ikke noe valg. Det er eneste veien ut fra fattigdommen som vedkommende befinner seg i. Kall det kanskje tvang, eller arrangert ekteskap. Eller kanskje ikke. Hvem vet.

Men tenk deg skuffelsen, å bli bedratt så grovt. Det skjer med en utsatt person, av en annen utsatt person. Det skjer fordi homofobien eksisterer. Folk føler for å gjemme seg, og lar andres preferanser diktere deres liv. Begge lider.

En ting som jeg ser fra et redaktørståsted, er hvordan boken «Kjære bror», til tross for det store mangfoldet av stemmer den representerer, ikke klarer å representere hele mangfoldet i den norske befolkningen.

Der tar jeg noe selvkritikk, det kunne kanskje blitt gjort enda mer fra vårt ståsted til å utfordre den heteronormative tilnærmingen til kjønnsroller og seksualitet.

Selv om flere ble invitert til å skrive om LHBTI-tematikk, fikk vi det ikke til. Noen ville ikke, andre ville vi selv ikke sette i en bås, og et par av de vi spurte var ikke klare for å komme ut. Sånn ble det denne gangen.

Når det er sagt, så trenger ikke debatten å stoppe. Det er heller slik at debatten starter med nettopp «Kjære bror», og de spennende temaene som de forskjellige forfatterne tar opp. Vi, som mange andre glemmer ikke bare det skeive perspektivet, men delvis også det helhetlige interseksjonelle perspektivet som alle kunstnere, kreatører, forfattere med mer kunne ha benyttet seg av mye oftere.

Hvor ofte ser vi for eksempel uttrykk som utfordrer de bekveme skjønnnhetsidelaene som vi har fått etablert i samfunnet? Eller bevisstheten rundt andre marginaliserte grupper? Hvor ofte ser vi en normalisering av den største minoritetsgruppen i Norge, nemlig funksjonshemmede? Og ironisk nok, vel vitende om at mangelen av å gi plass til mangfoldet er skadelig for våre unge og deres selvbilder, fortsetter vi som oftest å dyrke det enfoldige.

Så lenge vi ikke eksponerer hverandre for forskjellene i samfunnet gjennom kunst, bøker, kreativiteten og samfunnsuttrykk, til vi ikke snakker i hjel mangfoldet, så er vi med på opprettholde strukturene som hemmer vårt samfunn. Strukturer som nører opp under negative stereotypier, trange kjønnsroller, diskriminering og forskjellsbehandling.

Antologien «Kjære bror» har hatt som formål om å utvide frihets- og ytringsrommet til minoritetsmenn og minoritetskvinner, til å motarbeide utenforskapet som mange i vårt samfunn opplever. Vi snakker om reelle utfordringer tilknyttet trange kjønnsroller, stereotypier, fordommer, ukultur i religiøs drakt, rasisme og diskriminering.

Boken og mangfoldet av tekstene klarer på et unikt vis å utfordre både samfunnsstrukturer og holdninger i både minoritetsmiljøer og i majoritetssamfunnet. Så er det slik at vi har glemt noen perspektiver, om så ubevisst.

Heldigvis for oss, stopper ikke vår kamp med utgivelsen av boken, den fortsetter, gjennom slike påminnelser som ikke bare bør gjelde for oss som har skrevet i boken, men hele det norske fellesskapet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook