VIL HA BOIKOTT: Hva om universitets- og høyskoleansatte boikottet systemet med blind klagesensur, inntil vi i det minste får en debatt om konsekvensene?, spør Arve Hjelseth. FOTO: INGAR STORFJELL
VIL HA BOIKOTT: Hva om universitets- og høyskoleansatte boikottet systemet med blind klagesensur, inntil vi i det minste får en debatt om konsekvensene?, spør Arve Hjelseth. FOTO: INGAR STORFJELLVis mer

Hva om vi sa nei til å sitte i klagekommisjon?

Vurderingene blir dårligere, og studentene taper på blind klagesensur. Jeg vil oppfordre alle kolleger som blir spurt om å sitte i klagekommisjoner ved andre institusjoner om å takke nei. 

Meninger

Som vanlig var ukene før jul en hektisk sensurtid for meg og mange andre i universitets- og høyskolesektoren. Ikke bare var jeg faglærer på flere kurs hvor studentene skulle få sine prestasjoner vurdert, jeg sensurerer også enkeltemner ved flere andre universiteter og høyskoler, oftest sammen med en ansatt ved den aktuelle institusjonen. De fleste (slett ikke alle) holder seg heldigvis fortsatt med et system hvor eksamensbesvarelser leses av to personer, vanligvis en intern og en ekstern. Det er av svært stor betydning for kvaliteten på vurderingene.

Det omfattende systemet med evaluering er avhengig av at mange tar i et tak også ved andre institusjoner, på kveldstid og i helger, i tillegg til den jobben de allerede gjør ved sine egne institusjoner. Det ville være feil å kalle det dugnad, for vi gjør jo ikke dette gratis, men systemet ville ganske fort stoppe opp om alle fant ut at de ikke hadde noe behov for eller ønske om å ta på seg disse ekstra oppdragene.

I januar kommer klagesakene. Noen av studentene har da i mellomtiden bedt om begrunnelse for karakteren, og innen en viss frist etter at denne foreligger, kan de be om ny vurdering av en ny kommisjon. Systemet vil også stoppe opp om ingen sier ja til å sitte i klagekommisjoner. Kanskje vi nå burde begynne å si nei til dette.

Tradisjonelt var dette klagesaker i egentlig forstand: Det ble nedsatt en kommisjon som fikk alle sakspapirer tilsendt, både studentens besvarelse, hvilken karakter besvarelsen hadde oppnådd, kommisjonens begrunnelse for karakteren, og studentens begrunnelse for klagen (dersom slike begrunnelser forelå). Oppgaven besto altså i å vurdere om det forelå en saksbehandlingsfeil, i praksis som regel en feilvurdering.

Fra 2014 presset imidlertid Norges studentorganisasjon gjennom en nasjonal regel om såkalt blind klagesensur, som betyr at klagekommisjonen er uvitende om hvilken karakter besvarelsen har oppnådd i første runde, og dermed også om kommisjonens vurderinger og studentens begrunnelse for å klage.

Intuitivt kan dette sikkert virke fornuftig. Det er jo unektelig en viss risiko for at den opprinnelige kommisjonens vurdering farger klagekommisjonens lesning av oppgaven. Er det ikke ønskelig at oppgaven leses med øyne som ikke er forutinntatte?

Nå vet vi en del om konsekvensene av den nye ordningen. Allerede året etter var det klart at selv om andelen som fikk en bedre karakter etter ny vurdering hadde økt noe, hadde andelen som fikk en dårligere karakter økt mye mer. Det bør ikke overraske noen. Jeg vet selv at jeg i løpet av en bunke på for eksempel 30-40 besvarelser ofte blir nødt til å justere ned forventningen om hvor nivået ligger. Det betyr at de første besvarelsene man leste, i så fall justeres opp når man trekker de endelige konklusjonene.

Grunnen til dette er at en karakter alltid er relativ. Det ligger et stykke på vei til og med innbakt i karakterbeskrivelsene. En A er for eksempel uttrykk for en «prestasjon som klart utmerker seg», mens en C er «jevnt god». En besvarelse kan bare utmerke seg i forhold til andre besvarelser, og en jevnt god prestasjon må representere et slags gjennomsnitt av en større bunke.

Hvis man sitter i en klagekommisjon, har man imidlertid ofte bare 1-2 besvarelser å forholde seg til. Hvis man da ikke har vært involvert i sensuren av emnet i første omgang, blir lesningen fullstendig uten kontekst, man har ikke noe å sammenligne med. Det er faktisk ganske nær den egentlige betydningen av «blind» klagesensur. Klagekommisjonen famler i blinde, med stor risiko for ikke å finne nivået. Den justeringen man i en ordinær kommisjon kan gjøre etter å ha dannet seg et inntrykk av hele bunken, lar seg ikke gjennomføre. Om prestasjonen klart utmerker seg eller om den er jevnt god, må man rett og slett gjette seg til.

Nå finnes det dem som mener at gode sensorveiledninger kan avhjelpe dette problemet. En viss hjelp er det naturligvis i disse, men som jeg har argumentert for i en annen kommentar, kan det av og til også gjøre vondt verre.

Stort sett alle kolleger jeg har diskutert dette med er enige med meg. Når også studentene taper på det, er det egentlig ingen grunn til å videreføre systemet. Jeg vil derfor oppfordre alle kolleger som blir spurt om å sitte i klagekommisjoner ved andre institusjoner om å takke nei fra nå av, i hvert fall om det er i emner hvor de ikke har deltatt i sensuren (av emnet, naturligvis, ikke av oppgaven det klages på) i første omgang. Det er på tide å skrote blind klagesensur, til studentenes beste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook