NÆRT INNPÅ: Line Nagell Ylvisåker har bodd i Longyearbyen siden 2006. Etter å ha observert klimaendringene på nært hold, begynte hun å spørre seg selv: «Kva pokker er det som skjer?» Foto: RAGNHILD UTNE / SAMLAGET
NÆRT INNPÅ: Line Nagell Ylvisåker har bodd i Longyearbyen siden 2006. Etter å ha observert klimaendringene på nært hold, begynte hun å spørre seg selv: «Kva pokker er det som skjer?» Foto: RAGNHILD UTNE / SAMLAGET Vis mer

Anmeldelse: Line Nagell Ylvisåker, Verda mi smeltar

Hva pokker er det som skjer?

Line Nagell Ylvisåker debuterer med en personlig bok om klimaendringene, sett fra Svalbard.

Publisert

Bak den poetiske tittelen «Verda mi smeltar», skjuler det seg en personlig bok om klimaendringene på Svalbard. Den er skrevet av tidligere journalist i Svalbardposten, Line Nagell Ylvisåker. Hun er en prisbelønt skribent med stor interesse for reportasjen. På sitt beste skriver hun temperamentsfull litterær sakprosa – med innslag av overraskende, slående og poetiske bilder.

Som for eksempel i så forskjellige kapitteltitler som «Klima på speed» og «Sov du vesle spire ung». Eller som i åpningen av kapitlet «Det livsviktige stjernestøvet»: «Både Harald Solheim og eg inneheld 18 prosent karbon. Karbon er stjernestøv, eldre enn jorda.»

Slående bilder

Det jeg liker ved disse formuleringene, er at de på den ene siden gjør det abstrakte fenomenet klima helt konkret. Og på den annen side setter de det helt konkrete, i siste tilfelle klimaskeptikeren og fangstmannen Solheim, inn i det svimlende historiske perspektivet klimaforskere ofte anlegger.

Det er også mellom det helt konkrete her og nå og det lange historiske perspektivet debatten om klimakrisen ofte oppstår. Med spørsmål som: Hva betyr de klimaendringene vi opplever i dag? Har Solheim rett i at klimaet alltid har endret seg? Eller er forfatterens bekymring om issmelting på sin plass? Kommer Svalbard til å være arktisk i 2100?

Desperat spørsmål

Ylvisåker har bodd i Longyearbyen siden 2006. Det var likevel først da byen ble rammet av to dramatiske snøskred i 2015 og 2017, at hun begynte å bli bekymret for endringene i vær og vind. Etter feiringen av 10-årsjubileet for Frølageret en svært mild og regnfull februarkveld i 2018, bestemte hun seg for å bruke resten av året på å finne svaret på spørsmålet: «Kva pokker er det som skjer?»

Boka åpner med en skildring av snøskredet 19. desember 2015. Da 5000 tonn snø dundret ned fra fjellet Sukkertoppen, ble ti mennesker tatt av snømassene. Ei to år gammel jente og en familiefar mistet livet. Men det er ikke bare dramatikken som gjør inntrykk. Det gjør også forfatterens sikre litterære grep. Effektivt veksler hun mellom sitt eget, en meteorolog og flere andres opplevelse av skredet. Venninnen Eli Anne Ersdal opplevde til og med å havne under snømassene, men ble til slutt gravd ut.

I dette og de påfølgende kapitlene er boka litterært sett på sitt beste. Å dømme av kildehenvisningene, baserer disse seg på en bearbeiding og videreutvikling av forfatterens egne og prisbelønte artikler for Svalbardposten. Uansett kaster de leseren rett inn i bokas tematikk og forfatterens personlige vinkling på stoffet. Og i alle fall for denne leseren, var det vanskelig ikke å ta forfatterens bekymring for klimaendringene på alvor.

Mister grepet

Den underbygges dessuten med en rekke faktaopplysninger. Som for eksempel at gjennomsnittstemperaturen har steget med 5,6 grader på Svalbard siden 1961. Det vil si at stigningen er tre ganger høyere der enn i Oslo og seks ganger høyere enn globalt. Det er jo så bekymringsfullt at jeg tok meg i å gjenta forfatterens spørsmål: «Kva pokker er det som skjer?»

Men på et eller annet tidspunkt er det som om forfatteren mister grepet om stoffet, og innslagene av portrettartikler og helt vanlige reportasjer blir for stort. Disse hadde sikkert gjort seg utmerket i en avis, men de greier ikke å utvikle og forløse spenningen og dramatikken som bygges opp i de første fems-seks kapitlene.

I flere av kapitlene er hun på tur og tokt med botanikere, meteorologer og klimaforskere. Hun observerer deres arbeid og intervjuer dem. De svarer kunnskapsrikt og informativt på hennes spørsmål. Men likevel er det som om bekymringen fra de innledende kapitlene, forsvinner. I stedet for å holde fast ved desperasjonen, blir Ylvisåker en lojal formidler av forskernes kunnskap.

For høflig og lojal

I samtalene med klimaskeptikere som nevnte Solheim, blir hun høflig inntil det selvutslettende. «Kvinne, ditt hår er langt, men din forstand er kort», sier han ved en anledning. Selv ikke det får forfatteren til å gå i rette med hans floskler om at vær og vind alltid har forandret seg.

Med andre ord, hennes personlig ståsted forsvinner. Hun mister sitt litterære grep om stoffet og det personlige blikket. Til forskjell fra mine favoritter innen sjangeren, som Dag O. Hessens «Verden på vippepunktet» og David Wallace-Wells’ «Den ubeboelige planeten», er det som hun av ren høflighet demper seg. Jeg skulle gjerne sett at hun i stedet hadde brukt sin bekymring mer aktivt i undersøkelsen av de endringene hun ser rundt seg. Med en god porsjon desperasjon kunne hun også gått både forskerne og klimaskeptikerne tettere inn på klingen. Det ville ført til at temperaturen ikke sank utover i boka, men derimot steg.

Da ville vi også fått et personlig og mer velbegrunnet svar på spørsmålet: «Kva pokker er det som skjer?»

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer