Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva pokker skal vi gjøre?

Årsakene til terror er komplekse, men kjernen er etter min mening krenkelse av menneskets iboende, genuine behov.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Osama bin Laden stabbet rundt i bleier en gang mens han gurglet, lo eller skrek. Det samme gjorde president George W. Bush. Som alle oss andre kom de til verden med grunnleggende behov: Gi meg mat! Hold meg varm! Se meg! Bekreft meg!

Nå er de to hovedrolleinnehaverne i terrormarerittet blitt voksne, men behovene er de samme. Den lille skapningen bærer vi med oss hele livet, selv om gurglingen erstattes av ord og ganglaget blir aldri så stødig. Dette er kjernen i et menneske. Politikere og andre såkalte eksperter påpeker ofte nødvendigheten av å finne problemets kjerne for å løse et problem, men det fordrer evnen til å se og vilje til å handle deretter. Bush ser ikke, men handler likevel. Det samme gjelder bin Laden. Er det rart vi er redde?

Årsakene til terror er komplekse, men kjernen er etter min mening krenkelse av menneskets iboende, genuine behov. Når en tysk unggutt blir fundamentalistisk muslim i år 2001, er det ikke fordi han mangler mat og klær. Det manglet heller ikke de nå døde terroristene. Men når det indre hatet blir stort nok, er det forløsende å rette det mot noe eller noen. Og hat oppstår lett når bekreftelsen av egenverdi blir borte. Tilhørighet er et annet stikkord. Ingen kan drepe palestinernes og israelernes behov for egenverd og et sted å høre til. Men evnen til å se, forstå og akseptere blir borte mellom partene på grunn av oppsamlet hat.

Det er ikke engang noen garanti å vokse opp i rike, naturskjønne Norge. Selv ikke vi unngår drap, ulykkelige mennesker som ruser seg eller bruker antidepressiva nettopp fordi grunnleggende behov av ulike årsaker krenkes.

Jeg vet ikke om Bush trenger antidepressiva for tiden eller om bin Laden er i stand til å føle redsel. Men jeg vet at noe er forferdelig galt når den britiske forsvarssjefen står frem på TV og forteller at kampanjen (!) mot Afghanistan nok vil fortsette helt til neste sommer og antagelig i høstmånedene også. Ansiktet hans var uten uttrykk: som en stein. Han kunne like godt ha snakket om tomatprisene på grønnsaktorget. Sammen med sine medsammensvorne diskuterer han strategier til det svimler for oss. Men noen må da slutte en eller annen gang, vise storhet selv om resultatet med militære øyne blir 0- 1. At jeg sitter ensom i min lune stue og roper og hytter med neven mens det faller noen tårer, hjelper selvfølgelig ingenting. Heller ikke at Edvard Hoem og Gjert Nygårdshaug er uenige om hvilken verdensdel de vil slippe tårene sine i. For hva pokker kan vi gjøre?

Jeg tror ikke vi kan fortsette som før. Vi kan ikke lenger være tilskuere. Nylig ble en pensjonist i Florida intervjuet, og han sa: «Jeg stoler på at mitt land vil ordne opp i dette.» Så fortsatte han å vanne plenen og rake i singlen. Innforstått: «Men jeg vil fortsette å leve som før.» Politikerne skulle gjøre jobben. Her hjemme har vi fått en ny regjering, og da tidligere og nåværende utenriksminister smilte under nøkkelseremonien, understreket de viktigheten av å være enige om utenrikspolitikken. Ja, fint, men hva med oss andre? Skal vi ikke være med?

Jeg er ingen økonom eller ekspert på utenrikspolitikk, men hvis jeg spør tre økonomer om hvordan vi skal løse denne krisen og fordele godene, får jeg gjerne tre ulike svar. Verdens beste økonomer skal visstnok være tilknyttet Verdensbanken og IMF, men den rystende dokumentaren som i midten av oktober ble vist på NRK1/ NRK2, fortalte om så store feilgrep i Indonesia av de samme herrer, og med hjelp av CIA, at det var like før jeg nesten forsto Mohammed Atta.

Vi skryter av at Norge gir så mange penger i bistand, men ordet har en bismak. Det innebærer at vi gir litt uten å endre vårt levesett. Kanskje må vi nå i stedet tenke helt annerledes. Ikke alle kan dra til den tredje verden for å bidra, da vil det kapitalistiske systemet falle sammen. Og et alternativ til kapitalismen finnes foreløpig ikke, det har selv den tidligere så markante SV-politikeren Paul Chaffey innrømmet. Men jeg ser for meg at rike land som Norge sender mennesker til fattige land for å være med på å bygge skoler og bidra til undervisning i langt større grad enn i dag. Manglende kunnskap grunnet analfabetisme er den verste fienden til demokratiet. Jeg ser også for meg at bedrifter etablerer seg i såkalte mindre lukrative land for å skape arbeidsplasser og gode ringvirkninger som blant annet infrastruktur, selvfølgelig med profitt som mål, men uten utsuging. Her hjemme demonstrerer vi når en avdeling legges til et land med billig arbeidskraft, for ingen ønsker oppsigelser i Norge. Men kanskje er høyere arbeidsledighet en del av prisen vi må betale.

Jeg tror vi også må tenke nytt overfor barna. En ny tid krever en annerledes oppdragelse. En oppdragelse som innbefatter verden og legger stor vekt på forståelse og kunnskap om andre mennesker og kulturer. Å reise ut for å være med på «brobygging» bør bli et skolefag og en naturlig del av det å være menneske i Norge. Dessuten tror jeg på engasjement som botemiddel for mistilpasning i samfunnet. Et barn og, ikke minst, en ungdom som engasjeres, føler seg verdsatt - de føler at det er bruk for dem.

Selv forbereder jeg meg mentalt på at livet kan bli annerledes og at alle mine goder ikke kan være de samme selv om jeg skulle leve i 50 år til. Jeg klarer ikke å se i detalj hva dette nye livet vil innebære, men jeg er villig til å ofre noe. Jeg tviler på at vi kan fortsette velstandsutviklingen hvor enda flere av Røkkes format får plass uten at de bidrar med deler av rikdommen på en samfunnsgagnlig måte. Hvis bin Ladens slektninger kommer hit, hjelper det lite å gjemme seg på en av de 30 toalettene på hytta.

Odd Nerdrum vifter ikke med pengene sine, og han sier mye jeg ikke forstår. Men i Magasinet 20.10. la jeg spesielt merke til en setning fra hans munn: «Jeg tror på stagnasjon og framskritt.» Min forståelse av uttrykket blir stagnasjon i levestandarden her hjemme og i andre rike land, men framskritt globalt sett fordi vi flytter deler av rikdommen. Såkalte eksperter vil sikkert arrestere meg for naive tanker, og da er det sannelig godt at jeg lever i et fritt demokrati. Jeg unner andre å gjøre det også og ser nødvendigheten av å bidra med mer enn medlemskap i Amnesty og et fadderbarn i et fjernt land.

Vi er så vant til å overlate samfunnsjobben til politikerne, derfor er jeg spent på hva de nye statsrådene vil legge som grunn for sitt videre arbeid. Utenriksminister Jan Petersen sa under nøkkeloverrekkelsen at: «Følgene av terroristangrepene kan føre til dyptgripende forandringer. Her ligger det mange og store oppgaver og venter.» Kan du utdype det, Petersen? Jeg lurer så veldig på hva du egentlig mener og hva du ser for deg. For dette angår også mitt dagligliv, gjør det ikke?

Finansminister Per-Kristian Foss har også fått en utfordrende jobb i disse terrortider. Vil han tenke nytt og annerledes med tanke på alle de andre som ikke deler oljeformue og trygdeordninger? Eller skal han forvalte pengebingen i de samme, gamle sporene? Jeg ser for meg et bredt og engasjert samarbeid mellom ham og bistandsminister Hilde Frafjord Johnson, hvor nye tanker og holdninger settes i fokus. Sammen med Petersen kan de stake ut kursen og få med seg de andre nordiske landene på laget. Det er en begynnelse.

Og hvorfor ikke vekke nytt liv i «Fremtiden i våre hender»? De ulike miljøvernorganisasjonene og Attac er også spennende samarbeidspartnere i en ny tid for en ny regjering. Blir de tatt inn i varmen, kan turbulente demonstrasjoner bli overflødige.

Jeg er redd for fremtiden selv om alt snart roer seg. Hvis det blir stille i Afghanistan, pulverbrevene blir borte, ingen fly styres mot høye bygninger og Bush har tatt bin Laden, er det enkelt å gjøre som vi har gjort før: Fortsette som om det nå er over - for denne gang. Da legger vi igjen et glasslokk over landet vårt, i takt med de andre rike landene, og håper at ingen kaster spisse steiner. For sikkerhets skyld kan vi henge opp et skilt med «ikke forstyrr».

Jeg håper ikke det skjer. Vi må endre kursen nå. Men hvordan? Hva pokker skal vi gjøre?

Hele Norges coronakart