OM ENSOMHET OG TILHØRIGHET: "Richard Storken" lykkes ikke alltid med rytmen og birollegalleriet, men er varm og innsiktsfull der et trengs.Vis mer Vis mer

Anmeldelse film Richard Storken

Hva sier du til deg selv for å overbevise deg selv om at du ikke er alene?

«Richard Storken» beveger seg i rykk og napp, men er glovarm hele veien

Richard storken

4 1 6

Animasjon

Regi:

Toby Genkel og Reza Memari

Skuespillere:

Oskar Fjeldstad-Bergheim, Jonas Oftebro, Jakob Oftebro, Anette Hoff, Nils Ole Oftebro

Premieredato:

5. mai 2017

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

Richard the Stork

Se alle anmeldelser

FILM: Hva sier du deg selv for å overbevise deg selv om at du ikke er alene? Den fineste og mest interessante siden av den delvis norskproduserte «Richard Storken» er den følsomme omgangen med et så alvorlig spørsmål. Under en fortelling full av fartsfylte elementer som er enten forutsigbare eller klassiske, alt etter hvor du står, ulmer problemstillinger knyttet til selvbedrag og ensomhet som gir familiefilmen en dypere resonans.

Spurven Richard (Oskar Fjelstad-Bergheim) har ennå ikke hakket seg ut av egget idet filmen om ham begynner. Foreldrene sine får han aldri treffe, de forsvinner ut av sagaen på tragisk vis. Men en storkemamma (Anette Hoff) forbarmer seg over den nyklekkede, og Richard vokser opp i den tro at hun, den strenge storkepappaen (Nils Ole Oftebro) og deres sønn (Jonas Hoff Oftebro) er den virkelige familien hans. Først når det blir snakk om å fly til Syden for vinteren, må Richard se sannheten i øynene - og reagerer med å knipe dem bestemt sammen.

Øm og klok

Han kommer seg sørover etter hvert, ikke som en del av storkeflokken, men på jakt etter dem - og i selskap med den forvirrede uglen Olga (Haddy N’Jie), som hele tiden henviser viktige avgjørelser til en usynlig venn, en slags ugle-Skybert. Richard vet at Olgas venn ikke er virkelig, og Olga skjønner at Richard bedrar seg selv når han insisterer på at han er en stork. Begge aner at den andre gjør dette for å slippe å ta ensomheten innover seg, og begge kjemper med hva som må være den beste måten å forholde seg til den andres livsløgn på. I disse scenene er «Richard Storken» øm og klok.

Regissørparet Genkel og Memari har riktignok bedre fingerspissfølelse og rytmesans for de indre hjerteslagene enn for pulsen i den enkelte, dramatiske filmserien. For dramaturgien her ligner mer på en spurv enn en stork i flukt: Her er det en del rykk og napp. Den omkalfatrende scenen der Richards foreldre møter sin skjebne, farer forbi på et blunk og gis ikke den nødvendige patos. Den flamboyante undulaten Kiki (Bjarte Hjelmeland), som lengter etter å bli artist og som blir den tredje reisekameraten sørover, får albue seg frem til forgrunnen altfor ofte. Ideen bak er antagelig at fuglefølget er tre outsidere som finner sammen, som alle drømmer seg selv større enn de er - men Kiki er en støyende samling klisjeer, og resultatet er en rekke masete små opptrinn av skingrende selvpromotering når seeren er mye mer nysgjerrig på Richard og Olga.

Da er det morsommere med bakgrunnsparodien på sosiale medier: Langs hele reiseruten møter Richard og de andre på fugler som sitter fjetret fast i strømledningene og som er besatt av oppdateringene og venneforespørslene som renner deres vei gjennom dem - i den grad at lydene de lager, er redusert til velkjente lydeffekter fra smarttelefoner. Typisk nok viser Fuglebook seg å være både farlig distraherende og grenseløst nyttig.

Vakre landskap

Reisen går gjennom landskap i glødende farger, og som skaper en distinkt følelse av å være i forskjellige europeiske byer. Så kan man stusse litt over at en påkostet animasjonsfilm i 2017 fremdeles i noen scener opererer med et bakgrunnslandskap som er stivt og urørlig, uten bevegelser i trærne eller vannet. Heldigvis er historien såpass nær og varm at dette ikke vil distrahere unge seere for mye. Snarere kan de komme til å bli mer vàre for sårbarheten i alt, i folk som i fugler.