Hva sier en filmliste?

Diskusjonen av norsk film domineres altfor ofte av hva som er årets trend, skriver Audun Engelstad i etterkant av sommerens filmkåring i Dagbladet.

Dagbladet har denne sommeren hatt to kåringer som de har presentert parallelt. De 15 mest betydningsfulle norske filmene de siste 25 åra (siden 1982), og de 15 mest betydningsfulle filmene i resten av verden i samme tidsperiode.

Den siste listen skal det ikke brukes særlig mye plass på her. Samlingen av filmer juryen har kommet fram til demonstrerer at oppgaven nærmest er umulig å løse, og listen har da også fått noen underlige utslag. For eksempel er fraværet av europeisk film nesten totalt, kun to filmer har kommet med.

Den norske listen er enklere å diskutere, her er tilfanget av filmer ganske oversiktlig.

Kanskje hadde det blitt mer temperatur omkring kåringen hvis listen hadde vært kortere. Det er tross alt ikke så mange gode filmer å velge mellom. Likevel, filmlisten slik den står nå, innbyr til noen refleksjoner omkring vår nye filmkanon.

Innen litteraturfeltet har det nå gått inflasjon i kanonkåringer og priser. Slik er det ikke innen film, snarere tvert om.

Årets norske filmkanon er en verkende påminnelse om at vi trenger en framstilling av vår filmhistorie fram til vår tid. Vi bør få flere lister, og ikke minst debatter om listene, for å motvirke den dårlige kollektive hukommelsen som råder på feltet.

Diskusjonen av norsk film domineres altfor ofte av hva som er årets trend.

Det første man legger merke til når man studerer kanonlista, er at 1997 og 2006 utgjør kunstneriske mirakelår for norsk film.

Ville «Reprise» nådd opp i Dagbladets filmliste hvis den ikke var så ny, spør Audun Engelstad. Foto: Filmweb
Ville «Reprise» nådd opp i Dagbladets filmliste hvis den ikke var så ny, spør Audun Engelstad. Foto: Filmweb Vis mer

Både «Budbringeren» og «Insomnia», nummer en og to på listen, er fra 1997. Filmene var opphavet til uttrykket «Norwave», som etter hvert ble noe forslitt, og begge filmene oppnådde stor oppmerksomhet i utlandet. Filmene var ikke bare nyskapende i norsk sammenheng, de passet også inn i en internasjonal filmtrend der independentfilmens fortellerform ble kombinert med kriminalsjangeren.

«Insomnia» er nok den filmen som har tålt tida best av de to, den er også den filmen som har hatt størst gjennomslag internasjonalt. På den annen side har ikke Erik Skjoldbjærg klart å holde samme høye nivå i sine senere filmer, mens det ikke hadde vært noe å si på om Pål Sletaunes «Naboer» hadde kommet på kanonlista.

Filmlisten har hele tre filmer fra 2006, med «Reprise» oppe på tredje plass. Det er en overraskende god plassering, for eksempel er det 11 plasser høyere enn «Den brysomme mannen», som den ellers har knivet ganske jevnt med om filmtitler det siste året. Den er også foran filmer som «Kjærlighetens kjøtere» og «Salmer fra kjøkkenet», og man kan lure på om filmen hadde kommet så høyt opp om den hadde vært et par år eldre. At 2006 var et spesielt godt filmår, er det all grunn til å mene, men fraværet av kritikersuksessene «Hawaii, Oslo» og «Uno» fra 2004 er en påminnelse om at det er lett å bli fartsblind i sin begeistring for det helt samtidige.

Det andre man umiddelbart får øye på er at Bent Hamer automatisk får status som den mest betydningsfulle regissøren de siste 25 åra, ved at han er den eneste som har to filmer på listen, «Eggs» og «Salmer fra kjøkkenet».

Hamer er en filmskaper som skiller seg ut fra de fleste andre. Film er vanligvis forbundet med bevegelse, mens Hamers filmer er preget av stillstand. Om Hamer er vår mest betydningsfulle regissør kan selvsagt diskuteres, men særlig kontroversiell er ikke påstanden.

Et tredje trekk som er påfallende ved listen er at den i stor grad er dominert av debutantfilmer.

Hele 11 av de 15 filmene er regissørens første film. Dette må kunne kalles påfallende mange. Samtidig er ingen av regissørene såkalte engangsregissører. Med unntak av Joachim Trier og Christopher Nielsen, som begge debuterte i 2006, har flertallet av filmskaperne på listen laget flere enn to filmer. Dette kan man ta som en bekreftelse på at det offentlige støttesystemet klarer å fange opp de største talentene og gi dem flere muligheter. På den annen side er det et svakhetstegn ved bransjen hvis det virkelig er slik at den første filmen også er den beste for så mange.

Det fjerde man kan diskutere ved listen er at kvinnelige regissører så godt som ikke er representert. Her er det kun funnet plass til Margreth Olins «Dei mjuke hendene».

I seg selv er denne filmen et merkelig valg i denne sammenheng, som gir inntrykk av urent trav blant jurymedlemmene. Filmen er den eneste dokumentarfilmen på listen, og får på den måten automatikk status som den mest betydningsfulle dokumentarfilmen i den aktuelle perioden.

Dessuten innebærer plasseringen, 12 plass, at det beste av norsk dokumentarfilm er underlegen de beste spillefilmene. Denne sammenblandingen burde man unngått.

Fraværet av kvinnelige filmskapere speiler til en viss grad diskusjonen om kvinnenes marginaliserte posisjon i norsk film i dag.

Juryen har kanskje ikke hatt altfor mange kandidater å velge mellom, men et knippe gode filmer har de tross alt hatt for hånden. Sara Johnsens «Vinterkyss» kunne godt fortjent en plass på listen, det samme kan man si om «Suffløsen» av Hilde Heier. Populære filmer som Berit Nesheims «Søndagsengler», som attpåtil fikk en Oscar-nominasjon, og Liv Ullmanns «Kristin Lavransdatter» har heller ikke nådd opp hos juryen.

Det er også andre filmer som godt kunne vært blant de kanoniserte. Martin Asphaugs «En håndfull tid» nevnes stadig oftere i filmkretser som en av våre beste filmer, og som fortjener å bli hentet fram fra glemselen.

I forbindelse med dvd-utgivelsen av filmene sine fikk filmparet Wam og Vennerød nylig fornyet aktualitet. Deres «Adjø solidaritet» er en verdig kandidat til en norsk filmkanon. Og i debattforumet som fulgte kåringen på nettet ble «Telegrafisten» av Erik Gustavson hyppig nevnt. Filmen ble faktisk nominert til Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, så noen dårlig kandidat er ikke dette.

Når man trekker fram filmer som kunne kommet med, er det naturlig at man også nevner filmer fra listen som det kan settes spørsmålstegn ved at er med. «Dei mjuke hendene» er allerede nevnt. En film som «Mongoland» kan man også spørre seg om fortjener en plass blant de 15. Den skapte mye god stemning i kinosalen da den kom, og var et kjærkomment alternativ til Oslo 3-dominansen i norsk film, men filmer som «Detektor» og «Folk flest bor i Kina» var minst like viktige for det oppsvinget norsk film fikk senere. Og «Slipp Jimmy fri» får man en mistanke om at er med først og fremst fordi den er en vellykket animasjonsfilm.

Det vil alltid være noe uenighet om en liste som denne. Det er i grunnen bra, fordi det bidrar til å holde vår nære filmhistorie i hevd. Dagbladets fyldige presentasjoner av filmene er også et fint bidrag til dette. Men det er langt fra nok. Skal det kunne bli en skikkelig diskusjon om hvilke filmer som er våre mest betydningsfulle, må vi ha et nærere forhold til filmhistorien. Kanskje vil den økende grad av dvd-utgivelser bidra til det. Men særlig trenger vi en bredt anlagt framstilling av filmhistorien.

Neste gang Dagbladet skal kåre en norsk filmkanon bør de gjøre det enda vanskeligere for seg selv. De bør utvide tidsperspektivet med minst 10 år, og de bør nøye seg med å ha 10 filmer med på listen.

TREND: Diskusjonen av norsk film domineres altfor ofte av hva som er årets trend, skriver Audun Engelstad, førsteamanuensis filmvitenskap, Høgskolen i Lillehanmmer.