Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva skal Afrika med Kina?

Den 11. januar i år signerte Kina en avtale verd 61 millioner dollar med Den afrikanske union om å bygge et konferansesenter ved organisasjonens hovedkvarter i Addis Abeba. Avtalen er verken enestående eller overraskende, men illustrerer godt et av de viktigste utviklingstrekkene i Afrika i dag: Kinas voksende rolle i mange afrikanske lands økonomi. Med dette kommer også økt långivning til afrikanske land fra Kina. Mange spør seg nå om det er grunn til å frykte en ny gjeldskrise.

Kina har lovet en dobling av bistanden til Afrika mellom 2006 og 2009. Bistanden går hånd i hånd med en kinesisk satsing på Afrika som handelspartner, marked og ikke minst råvareleverandør. Afrikas naturressurser er interessante for kinesiske selskaper, og avtaler om bistand og lån gjøres ofte sammen med avtaler om tilgang til ressurser. Er det grunn til å advare mot Kina som en ny imperialistisk stormakt som bare er ute etter å profittere på Afrika?

Mange afrikanske land har siden slutten av 1980-tallet opplevd at utvikling har blitt hemmet av en voksende gjeldsbyrde til blant andre Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og (hovedsakelig vestlige) bilaterale kreditorer. Gjeldskrisen ble forverret av de tiltakene kreditorene foreskrev for å løse den: knallharde krav om privatisering, liberalisering og kutt i offentlige budsjetter, som ble innført som betingelser for nye lån, bistand og gjeldsslette. Denne politikken hemmet sosial og økonomisk utvikling, skapte politisk uro og undergravde demokratiseringen fordi regjeringene ble tvunget til å innrette sin politikk etter kreditorers krav i stedet for befolkningens ønsker. Samtidig fortsatte gjeldsbyrden å vokse.

De senere år har vi imidlertid sett begrensede, men viktige initiativ for å redusere eller slette denne gjelden, blant annet gjennom HIPC (Heavily Indebted Poor Countries)- og MDRI (Multilateral Debt Relief Initiative)-ordningene. Gjeldsslette gjør at ressurser som ellers ville blitt brukt til gjeldsbetjening, nå kan brukes til utvikling. Samtidig blir landene mindre avhengige av kreditorene og får dermed større økonomisk og politisk selvstendighet.

Kinas gir lån «uten politiske betingelser», noe som gjør dem populære blant afrikanske ledere, men som kritiseres av tradisjonelle kreditorer som Verdensbanken. Disse frykter at gevinsten ved de siste års gjeldslette kan gå tapt. Samtidig gjør Kinas prioritering av større infrastrukturprosjekter, heller enn sosiale utviklingsprogrammer, at de blir møtt med en viss skepsis fra den vestlige «utviklingsekspertisen».

En hovedutfordring med kinesiske lån gitt til Kina er mangelen på åpenhet i kontraktsprosessene. I mange tilfeller blir formelle prosedyrer for kontraktsinngåelse oversett. Avtaler inngås mellom ministere –uten at parlament, sivilsamfunn eller media har mulighet til innsyn eller innflytelse. Når lånenes innhold, vilkår og betingelser holdes unna offentligheten, er risikoen stor for at ledernes personlige interesser og utlåners ønsker går foran befolkningens interesser. Risikoen for at det tas opp uansvarlige lån blir stor, og sjansene for en framtidig gjeldskrise øker.

Vi mener denne utfordringen må møtes med å utvikle prosedyrer for framtidig långivning som gjelder alle aktører. I den internasjonale gjeldsslettebevegelsen jobbes det nå med å utvikle forslag til universelle retningslinjer som skal sikre at framtidig långivning skjer på en ansvarlig måte. Slike retningslinjer bør blant annet inneholde krav om åpenhet i kontraktsinngåelser, respekt for menneskerettigheter og miljø og regler om prosedyrer for tilbakebetaling og løsning av tvister. Retningslinjene må forplikte og ansvarliggjøre både långiver og låntaker, til forskjell fra tradisjonell låne-kondisjonalitet, som kun forplikter den som tar opp lån.

Kina tilfører Afrika betydelige ressurser, og så lenge de tradisjonelle donorene ikke oppfyller sine forpliktelser og bidrar med ressurser som kan hjelpe afrikanske land til å komme ut av fattigdommen, bør man ikke utelukke Kina som samarbeidspartner for afrikanske land. En FN-rapport fra 2007 konkluderte med at det trengs en langt mer kraftfull innsats i form av gjeldsslette, bistand og nye lån dersom afrikanske land skal ha noen mulighet til å nå tusenårsmålet om halvering av absolutt fattigdom innen 2015. De tradisjonelle donorene bidrar rett og slett ikke nok, og Afrika ser til Kina. Det i seg selv har vestlige donorer verken moralsk rett, praktisk mulighet eller gode grunner til å motsette seg.

Spørsmålet blir derfor ikke om Afrika trenger Kina, men hvordan afrikanske land møter Kina. Kina er nok kommet til Afrika for å bli, men deres nærvær aktualiserer noen viktige utfordringer for afrikanske land. En diskusjon om hvorvidt Kinas motiver er edle eller egoistiske, eller om Kinas nærvær er positivt eller negativt for Afrika, er mindre interessant enn diskusjonen om hvordan afrikanske land best ivaretar sine interesser i forhandlinger med de kinesiske aktørene. Det er heller ikke første gang Afrika står overfor ytre stormakter som ønsker å utnytte kontinentets ressurser, eller styre utviklingen på kontinentet. Vi etterlyser derfor et fokus på hvordan Afrika kan sikre kontrollen over sine egne ressurser og sin egen utvikling.

Flere faktorer peker mot at handlingsrommet for afrikanske land er i ferd med å øke. Det at Kina og andre «nye» store aktører kommer inn med tilbud om lån og bistand til afrikanske land, med andre prinsipper og prioriteringer enn de tradisjonelle vestlige donorene, kan gi afrikanske land valgfrihet og dermed styrke dem i forhandlinger med långiverne. Samtidig gjør gjeldssletten at afrikanske land står noe friere enn før.

Men for at dette handlingsrommet skal kunne utnyttes til å fremme utvikling, må en del forutsetninger være til stede. Det viktigste er at befolkningen har mulighet til å holde både sine egne ledere og långiverne ansvarlig. Det største problemet med kinesiske lån i dag, er ikke lånene i seg selv, men mangelen på åpenhet og demokratiske prosesser rundt låneopptakene. Vi mener at tiden er inne for å diskutere allmenne prinsipper for ansvarlig långivning, som kan sikre at framtidige låneopptak for afrikanske land blir gjort på en måte som skaper utvikling, hindrer ny gjeldskrise og som respekterer demokratiske prinsipper.

Moralisering fra Vesten over at Afrika må «passe seg» for Kina vil neppe ha særlig effekt. Det er en del av historien at mange i Afrika ser Kina som et alternativ til vestlige stormakter som mange mener har et heller tvilsomt rulleblad i Afrika. Når stormaktene viser interesse for Afrika – enten det er Kina, Japan, EU eller USA, er de sannsynligvis verken engler eller demoner – og de vil ikke forsvinne. Vi håper debatten i framtida kan handle om hvordan afrikanerne selv kan ta kontroll over sine egne ressurser og sin egen utviklingsprosess.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media