KANSKJE PÅ VEI UT: Finansminister Siv Jensen (Frp) og statsminister Erna Solberg (H) i front for den nye regjeringen på Slottsplassen i 2013. Etter valget er det flere av dagens regjeringsmedlemmer som kan falle helt ut av rikspolitikken.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
KANSKJE PÅ VEI UT: Finansminister Siv Jensen (Frp) og statsminister Erna Solberg (H) i front for den nye regjeringen på Slottsplassen i 2013. Etter valget er det flere av dagens regjeringsmedlemmer som kan falle helt ut av rikspolitikken. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Politikerne:

Hva skal de leve av etter Stortinget?

Politikerne renner inn i kommunikasjonsstillinger, mens få går til akademia. Det er synd for samfunnet.

Meninger

Etter hvert valg blir en gjeng politikere arbeidsløse, både i fra partier som taper valget, og vinner valget. De sitter på førstehåndskjennskap til norsk samfunnsliv, og dermed store kunnskaper som gir makt selv etter politikerens embete er offisielt avsluttet. Derfor vekker det furore hver gang noen går rett fra den ene siden av bordet, til den andre, slik som da Anne-Grete Strøm Erichsen gikk rett fra Helsedepartementet til et legemiddelfirma. Liknende historier kommer til å komme frem også etter høstens valg 11. september.

Klassekampen gjorde en oppsummering i 2013 og fant ut av hele én av ti av regjeringsmedlemmene i den rødgrønne regjeringen gikk over til PR-bransjen, og tilsvarende at hver fjerde statssekretær i den blåblå regjeringen kom fra den samme. Halvparten av stortingskandidatene på Oslo Arbeiderpartis liste kommer fra kommunikasjonsbransjen.

Det er et problem at kommunikasjonserfaring spiller en så stor rolle for partiene når de skal planlegge hvem som skal representere paritet i de folkevalgte forsamlingene, og problemstillingen er skrevet godt om fra bl.a. Aksel Braanen Sterri i en kommentar i Dagbladet.

Likevel er det vanskelig å motvirke denne tendensen i seg selv, uten at alternativene er tilstede for eks-politikere. Det er ikke særlig populært når de tar ut generøse etterlønninger i tiden etterpå, og andre samfunnsinstitusjoner bør gripe muligheten for å få inn erfarne, drevne folk inn i sine institusjoner. Politikere kan faktisk mer enn å bare kommunisere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utdanningsinstitusjonen jeg selv studerer ved, Sciences Po Paris i Frankrike, smykker seg med at de får inn de beste folkene fra politikk, akademia, og privat næringsliv til å undervise for seg. Selv har jeg hatt en økonom fra en bank til å undervise i økonomi, en programmerer fra Nokia til å undervise i matematikk, og en designanmelder til å undervise i litteratur. En tidligere FN-diplomat, som nå driver med forskning, skal ha ha forelesningene i folkerett.

I tillegg henter universitetet inn flere tidligere statsråder og statssekretærer fra de sosialistiske regjeringene under François Hollande etter "Macron-tornadoen" som rystet det politiske Frankrike. Følgelig står hundrevis av politikere uten jobb, og Sciences Po står klare til å huke flere av dem inn til å undervise i alt fra sikkerhetsjustis (Droit de la sécurité) med forrige statsminister Bernard Cazeneuve (som er en glohet potet etter lange perioder med «unntakstilstander» som gir politet store fullmakter), til, ja, nettopp kommunikasjon (Crise, politique, et communication). Flere eksempler finnes her (artikkel på fransk).

Tradisjonen for utveksling mellom politikk og akademia er lang i Frankrike, og den går begge veier. Akademikere går til politikken, og politikere går til akademia. For eksempel var François Hollande professor i økonomi ved Sciences Po før han ble president. Dominique Strauss-Kahn, tross hans motbydelige oppførsel i IMF og som finansminister, ryktes fortsatt å ha vært en fremragende foreleser, før hans politiske karriere skjøt fart.

Selv om listen over problematiske ting ved fransk politikk (og akademia) er like lang som Eiffeltårnet er høyt, bør en slik utveksling vurderes nærmere i Norge. Politikere her til lands går heller over i kommunikasjonsbyråer, styreposisjoner, eller byråkratiske toppstillinger etter endt karriere. Det er viktig, fordi de bidrar til kompetanse og god kommunikasjon mellom f.eks. statlige forvaltningsnivå, og mellom det offentlige og privat næringsliv. Likevel er det også synd, fordi håndfast erfaring er relevant også i forelesningssalene og forskningsmiljøene.

En tettere kobling mellom akademia og politikken kan også endre dynamikken i hvordan politikere forholder seg til fremtidsutsiktene sine. Hvis en toppolitiker tenker at det først og fremst er i kommunikasjons- og lobbybransjen de gode jobbene ligger etter politikken, vil dette utvilsomt føre til en større tilbøyelighet til å bruke sin politiske posisjon til å øke fremtidige muligheter i disse sektorene. Offentlige arrangementer, næringskonferanser, og politiske sammenkomster slik som Arendalsuka vil delvis oppfattes som et jobbintervju om du tror at din fremtidige arbeidsgiver er til stede.

Selv om liknende maktstrukturer og personfiksering sikkert finnes i akademia også, er det i tillegg andre sosiale regler som gjelder. Der et kommunikasjonsbyrå ser etter takt, smidighet, og kvikk oppfinnsomhet, vil en høgskole i større grad se etter ærlighet, integritet, og møysommelighet. En politiker som stadig blir tatt i uvitenhet, ignoranse, og til og med løgn, vil kunne ødelegge sine muligheter innenfor akademia. Det er utvilsomt et gode at politikere blir mer opptatt av å unngå unøyaktighet, enn å fremstå kalkulerende og ha en rask replikk.

Dette betyr på ingen måte at kommunikasjonsbransjen er en gjeng lyvende kynikere, som kun er ute etter å kontrollere publikum. Kommunikasjon er utrolig viktig, og det er mange som jobber godt og hardt for å olje samfunnets tannhjul. Men det er et problem at eks-politikeres utvilsomme kunnskapsmakt ikke blir spredd jevnere.

Når en politiker ser for seg «tiden etter Stortinget» eller «livet etter regjering», har det noe å si om bildet som kommer fram er en forelesningssal med nysgjerrige, kritiske studenter, eller et styrerom på Aker Brygge. Ideen om hva fremtiden vil bringe, påvirker en persons handlinger i dag. Ved å åpne muligheter for politikere innenfor akademia, vil ideen om hva slags verdier man vil utstråle i dag endre seg, og det til det bedre.

Det er viktig å presse forskere og professorer til å bedre forskningsformidling, men man kan også begynne i andre enden. Hvem ville for eksempel ikke blitt engasjert av å høre fra Bjarne Håkon Hanssen i en helseledelsesforelesning på UiO, eller fra Karl Eirik Schjøtt Pedersen i en forelesning om offentlig pengebruk?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook