Hva skal en mann gjøre?

«En liten, men fin og stilstikker roman om ny og gammel kjærlighet.»

BOK: Rønnaug Kleivas siste roman får meg til å tenke på Olav H. Hauges korte og megetsigende dikt: «I dag såg eg / tvo månar, / ein ny / og ein gamal. / Eg har stor tru på nymånen. / Men det er vel den gamle.» Hovedpersonen i «Ingen reell fare» deler den blandingen av håp og sorg, livskraft og resignasjon som finnes i Hauges dikt: «Kva anna har ein enn eit restliv, det som er igjen her og no? Blir vi ikkje alle øydelagte av livet? Er ikkje det å leve? Skjer ikkje det med oss alle? Er det ikkje det som er sjølve livet: å vere øydelagt, og likevel leve, så langt ein kan, fullt og heilt og øydelagt?»

Å leve et restliv

Hovedpersonen er en femti år gammel mann med en stabil tilværelse og ustabil kone på Vestlandet. Når mannen innleder et forhold til en kvinne i en annen by, en kvinne som til forskjell fra kona gjør ham glad, kjærlig og åpen, stilles han overfor et valg som tilsynelatende er enkelt: å fortsette å leve i et liv som oppleves som et «restliv», ødelagt, bare så vidt til å holde ut med nok tilførsel av flukt og bedøvelse, eller å velge en annen mulighet, en ny kjærlighet og et nytt liv. Men han klarer ikke å velge og blir i stedet stående i en litt trist, men trygg, positur midt imellom. Han er en mann som ikke utsetter seg for noen reell fare.

Kleiva evner like godt å skildre den jublende forelskelsen («Takk NAF Veibok, for at eg kan vite at det er 500 km til henne. Elles sprang eg og sprengde døra hennar. No.») som mismotet i det skrantende ekteskapet («Her er så trongt og så mange kvardagsplikter utan glede. I helga var vi to ektefellane åleine, farleg magert, noko destruktivt, lite å gi.»). Teksten er gjennomgående lavmælt, men som i tidligere bøker av Kleiva, er også denne teksten sterkt ladet: av følelser, erotikk og store eksistensielle spørsmål.

Stilsikker

«Ingen reell fare» er en tekst som vitner om en svært stilsikker forfatter. Det løfter teksten et hakk over gjennomsnittet når Kleiva gjenspeiler hovedpersonens vaklende følelser i stilmessige vekslinger; mellom lange, ordrike og utleverende partier og mer antydende og tilbakeholdne partier. Teksten er svært rytmisk. Den veksler i tempo og intensitet, nesten som et musikkstykke. Og dramatikk og patos i kapitlene balanseres ut med de nøkterne kapitteloverskriftene: Livet går vidare, Mykje er usikkert og prisen er høg, Kona oppdagar at lakenet på senga ikkje er lagt feilfritt på. I en fin sammenfletning av form og tematikk makter Kleiva å si noe om hvor stort og lite livet er samtidig, uendelig viktig for den som er involvert, men veldig lite i de store sammenhengene og i forhold til fjellene og været på Vestlandet.

«Ingen reell fare» er en liten og fin roman. Den fillerister deg ikke, men berører deg absolutt i sin lavmælthet.