BOK: Rønnaug Kleivas siste roman får meg til å tenke på Olav H. Hauges korte og megetsigende dikt: «I dag såg eg / tvo månar, / ein ny / og ein gamal. / Eg har stor tru på nymånen. / Men det er vel den gamle.» Hovedpersonen i «Ingen reell fare» deler den blandingen av håp og sorg, livskraft og resignasjon som finnes i Hauges dikt: «Kva anna har ein enn eit restliv, det som er igjen her og no? Blir vi ikkje alle øydelagte av livet? Er ikkje det å leve? Skjer ikkje det med oss alle? Er det ikkje det som er sjølve livet: å vere øydelagt, og likevel leve, så langt ein kan, fullt og heilt og øydelagt?»

Å leve et restliv

Hovedpersonen er en femti år gammel mann med en stabil tilværelse og ustabil kone på Vestlandet. Når mannen innleder et forhold til en kvinne i en annen by, en kvinne som til forskjell fra kona gjør ham glad, kjærlig og åpen, stilles han overfor et valg som tilsynelatende er enkelt: å fortsette å leve i et liv som oppleves som et «restliv», ødelagt, bare så vidt til å holde ut med nok tilførsel av flukt og bedøvelse, eller å velge en annen mulighet, en ny kjærlighet og et nytt liv. Men han klarer ikke å velge og blir i stedet stående i en litt trist, men trygg, positur midt imellom. Han er en mann som ikke utsetter seg for noen reell fare.