Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Barna i Moria-leiren

Hva skal stå igjen etter coronakrisen?

Det skader ikke det norske samfunnet å redde barn ut av en helvetesleir. Det skader samfunnet ikke å gjøre det.

MENS DE VENTER: Krisen i Moria-leiren handler om at europeiske land ikke har vært i stand til, og ikke villige til, å tilby asylsøkerne verdige eller engang forsvarlige forhold mens de venter på søknaden om asyl, skriver innsenderen. Foto: Louisa Gouliamaki / AFP / NTB Scanpix
MENS DE VENTER: Krisen i Moria-leiren handler om at europeiske land ikke har vært i stand til, og ikke villige til, å tilby asylsøkerne verdige eller engang forsvarlige forhold mens de venter på søknaden om asyl, skriver innsenderen. Foto: Louisa Gouliamaki / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Mens coronasituasjonen i Norge nå i hovedsak er under kontroll, i alle fall inntil videre, lever asylsøkerne i Moria-leiren i en enda verre utgave av den elendige situasjonen de var henvist til allerede før pandemien.

Nå er de i tillegg sperret inne. To asylsøkere som brøt portforbudet, har blitt skutt og skadd av ukjent gjerningsperson. Også for greske borgere er det portforbud, men de risikerer primært en bot hvis de bryter det, ikke at andre grekere åpner ild mot dem.

Man kan bare forestille seg frykten i Moria nå, på toppen av de horrible forholdene i leiren og engstelsen for pandemien.

Det er positivt at Arbeiderpartiet til sist har åpnet for å evakuere asylsøkere fra Moria. De bommer imidlertid stadig på sakens kjerne med sitt fokus på bare å hente ut personer som har et anerkjent beskyttelsesbehov.

Krisen i denne leiren handler om at europeiske land ikke har vært i stand til, mer presist, villige til, å tilby asylsøkerne verdige eller engang forsvarlige forhold mens de venter på søknaden om asyl. Det er her vi lar dem vente på vårt skjebnetunge svar, i denne leirens misere og sårbarhet.

Ingen, absolutt ingen, burde ha vært i denne leiren. Både Norge og andre europeiske land har et særlig ansvar når det er de ekstreme forholdene vi har lagt til rette for i denne leiren, og den langvarige mangelen på reell vilje til å ivareta asylsøkernes menneskelighet, som nå gjør dem så sårbare for pandemien.

Det er mange sårbare grupper her. Hvis pandemien virkelig slår til blant de tette teltene, blant annet med syke foreldre ute av stand til å ta seg av barna sine, risikerer vi at det vil inngå som en del av historien om corona at asylsøkere på europeisk jord atter en gang ble sviktet, og at de i essens ble overlatt til seg selv.

SINNE: Her blir frivillige ved flyktlingleiren Moria, på den greske øya Lesvos, angrepet av menn på motorsykkel. Video: Privat. Reporter: Elias Kr. Zahl-Pettersen Vis mer

Vi risikerer at historiebøkene må fylles av bilder av pandemien blant asylsøkerne, med en stadfestelse av hvordan vi hadde nok med oss selv. Hvis det blir sluttresultatet, da var dugnaden vår noen vonde hakk for liten.

At vi gjentatte ganger må ha store debatter for å gjøre det eneste anstendige, er ikke en god utvikling. Den endeløse debatten om å redde norske krigsbarn ut av elendighet i Syria, var et lavpunkt. Debatten nå, hvor både regjeringen og Ap lenge kontant har avvist å bidra i en europeisk dugnad for å evakuere noen av de mest sårbare fra Moria, har vært et nytt lavpunkt.

Disse sakene, hvor vi som fellesskap nøler med eller helt forpurrer, å ta det mest grunnleggende ansvar for sårbare barn, skaper en nesten smertefull offentlighet. Vi trenger å velge bort denne brutaliteten. Vi kan selvsagt ikke avhjelpe all lidelse i verden. Men hvis vi ser bort fra lidelse vi har et direkte medansvar for, trenger også vi en redning.

Som et rikt land, vil Norge uten problemer være i stand til å hente noen hundre, og ærlig talt noen tusen, ut av Moria. Per i dag er vi i en dobbelt privilegert situasjon, som et rikt land som også har coronakrisen nokså godt under kontroll.

Selv om vi skulle hente langt færre, ville det stadig være viktig. Mest, selvsagt, for de enslige mindreårige og eventuelt andre sårbare vi henter ut, men også fordi Norge da vil være et eksempel til positiv etterfølgelse for andre land, heller enn slik det er nå, der vi står blant de passive på sidelinjen.

Når selv et rikt land som Norge skyr unna, setter det et usedvanlig dårlig eksempel. Den internasjonale solidariteten trenger alltid gode eksempler – og i denne populistiske og asylfiendtlige tiden, mer enn noen gang.

Det skader den politiske samtalen når den blir fylt med strategiske talepunkter og kalkulert retorikk for å unngå å ta et medansvar, retorikk som dekker mindre av sannheten enn et ørlite fikenblad. Arbeiderpartiets forsøk på å skyve kvoteordningen foran seg har vært et slikt strategisk talepunkt.

Kvoteordningen er viktig for sitt formål, men krisen i Moria-leiren handler om noe annet. Den handler om å hente ufattelig sårbare mennesker ut av ekstrem uverdighet og hjelpeløshet, og å beskytte dem mot en pågående pandemi.

Samtidig er det selvsagt et rent falsum at dette generelt er «grunnløse asylsøkere», slik Frp`s Jon Helgheim har hevdet. Jeg slutter aldri å forbauses over den høyrepopulistiske viljen til å skandalisere sårbare mennesker, eller å fremme usannheter om dem for å underminere deres krav på medmenneskelighet.

De langt fleste asylsøkerne i leiren har flyktet fra de verste krigsområdene i vår samtid, ikke minst Afghanistan og Syria. At de har ønsket mer stabile og verdige forhold for seg selv og sine barn – rett og slett en levelig, trygg og meningsfull framtid – enn de har opplevd i Tyrkia, gjør dem heller ikke «grunnløse».

Det skader heller ikke asylinstituttet å redde barn ut av en helvetesleir. Det er helvetesleiren som skader asylinstituttet. Når vi henviser asylsøkere til nøden og frykten som herjer i Moria, er asylinstituttet allerede bunnskrapt for både humanitet og solidaritet. Når vi har vært med på å skape en europeisk asylpolitikk som omfatter en så elendig leir som Moria, har vi vært med på å skade asylinstituttet.

Å redde ut noen barn er bare en brøkdel av den veien vi trenger å gå for å rette opp denne uretten. Å redde dem ut, er et lite bidrag til å redde asylinstituttet.

Dette bør være en soleklar del av den europeiske dugnaden. Det er uansett Hellas som tar det absolutt største ansvaret i denne krevende tiden, uten at de reelt sett har noe valg. Alt vi andre er bedt om, er å bidra litt. Vi er ikke bedt om å bidra i tråd med våre ufattelige ressurser. Vi er ikke bedt om å bidra i Nansens sjenerøse ånd, med en massiv dugnad. Vi er ikke bedt om en luftbru, slik vi hadde under Kosovo-krisen. Vi er bedt om et minstemål.

La dette stå igjen etter coronakrisen: At vi tok godt vare på våre nærmeste og på hverandre her til lands, men at vi ikke etterlot menneskene som søker vår beskyttelse helt til seg selv – ja, at vi behandlet i alle fall en del av disse barna som om de var våre egne.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!