NESTEN VOKSEN: NRKs nye lørdagssatsning ble kritisert for å ikke speile en flerkulturell virkelighet. Det er ikke serien i seg selv som er problemet, men totalsummen av serier uten minoriteter i bærende roller, skriver kommentator Christopher Pahle. Foto: NRK
NESTEN VOKSEN: NRKs nye lørdagssatsning ble kritisert for å ikke speile en flerkulturell virkelighet. Det er ikke serien i seg selv som er problemet, men totalsummen av serier uten minoriteter i bærende roller, skriver kommentator Christopher Pahle. Foto: NRKVis mer

Kommentar:

Hva skal vi egentlig med mangfold på skjermen?

Og hvorfor blir det så ofte nedprioritert?

KOMMENTAR: Dagbladet og Dagsavisens anmeldelser av NRKs ferske situasjonskomedie «Nesten Voksen» har satt i gang en debatt om flerkulturell representasjon – eller snarere mangelen på sådan – på norske skjermer.

Dette er en viktig debatt, for dette problemet er høyst reelt. Og ja, det er et problem.

For representasjon er viktig.

Men hvorfor er det det? Og hvorfor ender det så ofte med å bli nedprioritert?

Aller først, for at «Nesten Voksen» ikke skal ende opp som ufortjent syndebukk og symbol på hele denne diskusjonen, kan det være greit å presisere at

1) én enkelt serie uten minoriteter i bærende roller er ikke et problem, det er totalsummen som er det, og det er ikke den enkelte seriens eller serieskaperens ansvar alene å ta tak i dette problemet. Selv om «hvite» aktører i denne bransjen som gruppe er overrepresentert, er de færreste som enkeltindivid i en posisjon der man kan ta seg råd til å velge bort jobber, eller sette for mange premisser for innholdet. Ansvaret ligger kollektivt, og først og fremst hos beslutningstagerne.

2) Jeg er helt overbevist om at det her ikke ligger rasistiske motiver eller en overlagt strategi om å forfordele noen grupper, hverken fra programskapernes eller beslutningstagernes side.

Likevel ser man at det gang på gang produseres serier som tilsynelatende ikke har tatt høyde for de demografiske endringene og den sosiale bevissthetsutviklingen de siste førti årene. Hvorfor?

Homogen bransje

Noe av forklaringen ligger i at norsk mediebransje fremdeles er ekstremt homogen, og ikke så progressiv som vi selv liker å tro. Og det er fort gjort å glemme at den virkeligheten man selv lever i ikke er den eneste som er viktig, selv om den kjennes sånn ut. Dessuten, for en bransje med seertall som sitt soleklart viktigste suksesskriterie blir det at både NRK og de kommersielle kanalene sliter med å nå ut til minoriteter fort en ond sirkel, som kan skape en beleilig mulighet for ansvarsfraskrivelse: de vil ikke se på oss, så hvorfor skal vi prøve å nå dem?

Ansvarsfraskrivelse

Jeg kan også, etter tolv år som innholdsskaper for norsk tv, personlig attestere for 1) hvor lett det er å fraskrive seg sitt delansvar og tenke «ja, representasjon er viktig, men akkurat i dette prosjektet så må disse karakterene være «helnorske», fordi de har noe iboende norsk ved seg», og 2) for hvor mye man kvier seg for å skildre virkeligheter langt unna sin egen, ikke bare av frykt for å trå feil eller ikke yte dem rettferdighet, men først og fremst fordi det ikke er min «rett» å fortelle de historiene.

Løsningen på punkt én handler ganske enkelt, og vanskelig nok, om å slutte å tenke på typisk «norskhet» som en grunninnstilling for historier og rollefigurer, akkurat som man på et tidspunkt sluttet å la karakterer automatisk være menn, med mindre de hadde noe ved seg som tilsa at de skulle være kvinner. Det viste seg til syvende og sist ikke å være noe vanskelig i det hele tatt. Det var bare å gjøre det.

Kompetanseheving

Løsningen på det andre punktet er mer krevende, men handler selvsagt om å slippe til stemmer som representerer et alternativ til majoriteten, men også om rekruttering og kompetanseheving. Å godkjenne prosjekter kun basert på at de oppfyller «minoritetskriterier» uten å kvalitetssikre dem kan i verste fall ende opp med å gjøre vondt verre, og om det skulle være en flik av sannhet i at det ikke finnes mange nok dyktige, flerkulturelle aktører (for ordens skyld: jeg tror ikke det stemmer) er det bare én ting å gjøre: rekruttér dem, la dem gå gradene, og gi dem den kompetansehevingen de, som alle andre, trenger. Ingen har noensinne sklidd inn på banen som fullt ferdig formede skuespillere, manusforfattere eller regissører.

Representasjon er viktig.

Og det er ikke nok å relegere den til historier kun med «minoritetstema», selv om slike historier også må fortelles. Representasjon er også viktig, kanskje aller viktigst, når den ikke kommer i kraft av sin annerledeshet, men som en normaltilstand.

For det er ikke bare representasjonen i seg selv som er viktig, men måten vi representerer på.

Hvorfor er det viktig?

Fordi hvis vi kun skildrer minoriteter i kraft av deres egenskap som minoritet eller forfordelt gruppe, som annerledes fra normalen, blir annerledesheten alt vi ser. Blir deres mest fremtredende egenskap å være terrorist, kvinne, mørkhudet, homofil, kriminell, handicappet eller muslim, blir det etter hvert det eneste man identifiserer dem med. Vi ser dem ikke som hele, komplekse individer, men som mer eller mindre identitets- og nyanseløse sjablonger for en hel gruppe, som opprettholder skillet mellom oss og dem.

Fordi viktigheten av å se mennesker, rollemodeller som ligner en selv, som man kan identifisere seg med og strekke seg etter, som gjennomgår utfordringer som ligner dine egne, ikke kan overdrives. Og for sårbare, påvirkelige, forbigåtte og rotløse individer kan det å føle seg sett, å vite at du er en del av noe, verdt noe, og å få en stemme, utgjøre hele forskjellen.

Fordi visuell historiefortelling, med sin enorme, umiddelbare identifikasjonskraft, er en av de mest empatiskapende og perspektivutvidende kunstformene vi har, og klarer vi å se verden fra andre gruppers ståsted, er vi et skritt nærmere å skjønne at ulikhetene som skiller oss fullstendig overskygges av likhetene som binder oss sammen.

Fordi verden er, og alltid har vært i forandring, og den norske grunnfargen ikke lenger er utelukkende hvit.