Mange pedofile misbruker og skader barn. Ikke bare seksuelt, men gjennom å for alltid å ødelegge barnas evne til trygghet og samhørighet med andre. Ingen gruppe er mer forhatt enn de pedofile. De er det nærmeste vi kommer lovløse i dagens siviliserte samfunn. Hvem som helst kan trakassere dem og spytte på dem uten konsekvenser.

Prester, filosofer, jurister og psykologer har gjennom alle tider diskutert hvor grensen går mellom rett og galt. Men vi er alle preget av tiden vi lever i. De som har levd en stund, vet også at det ikke er såå lenge siden misbruk av barn var noe som ble bagatellisert og forstått som noe som kun skjedde i Amerika eller i familier med lav sosial-økonomisk status.

Pedofili som begrep ble ikke vanlig før på 80-tallet og seksuelle overgrep mot barn hadde ikke en egen lovparagraf i den første straffeloven. Før dette ble en paragraf i dyrehelseloven benyttet (!).

På samme måte har man alltid diskutert hvordan de som bryter de moralske reglene skal straffes. Skal de få sin straff i himmelen eller på jorden, med bøter eller henrettelse, - og går det an å rehabilitere dem samtidig som vi straffer dem? I dagens Norge er det stor uenighet i fagmiljøene om rehabilitering og behandling av seksualovergripere er mulig, og hvordan det i så fall skal gjøres. Noen anbefaler psykologisk behandling med fokus på overgripernes egne traumatiske opplevelser, andre anbefaler gruppebehandling med fokus på problemløsningsferdigheter, og en siste gruppe anbefaler hormonbehandling (såkalt ”kjemisk kastrering”). Hvorfor er fagmiljøene så splittet?