TILTAK: Vi trenger mer forskning på hva som faktisk virker av straff og rehabilitering heller enn tiltak basert på fordommer og teoretiske antagelser, skriver artikkelforfatter. Foto: Bertil Ericson / TT / kod 10000 / NTB Scanpix
TILTAK: Vi trenger mer forskning på hva som faktisk virker av straff og rehabilitering heller enn tiltak basert på fordommer og teoretiske antagelser, skriver artikkelforfatter. Foto: Bertil Ericson / TT / kod 10000 / NTB ScanpixVis mer

Pedofili:

Hva skal vi gjøre med eller mot de pedofile?

I februar ble en mann dømt for barnemisbruk drept av en annen innsatt i et norsk fengsel. Mange syntes det var helt greit. Er det det?

Meninger

Mange pedofile misbruker og skader barn. Ikke bare seksuelt, men gjennom å for alltid å ødelegge barnas evne til trygghet og samhørighet med andre. Ingen gruppe er mer forhatt enn de pedofile. De er det nærmeste vi kommer lovløse i dagens siviliserte samfunn. Hvem som helst kan trakassere dem og spytte på dem uten konsekvenser.

Prester, filosofer, jurister og psykologer har gjennom alle tider diskutert hvor grensen går mellom rett og galt. Men vi er alle preget av tiden vi lever i. De som har levd en stund, vet også at det ikke er såå lenge siden misbruk av barn var noe som ble bagatellisert og forstått som noe som kun skjedde i Amerika eller i familier med lav sosial-økonomisk status.

Pedofili som begrep ble ikke vanlig før på 80-tallet og seksuelle overgrep mot barn hadde ikke en egen lovparagraf i den første straffeloven. Før dette ble en paragraf i dyrehelseloven benyttet (!).

På samme måte har man alltid diskutert hvordan de som bryter de moralske reglene skal straffes. Skal de få sin straff i himmelen eller på jorden, med bøter eller henrettelse, - og går det an å rehabilitere dem samtidig som vi straffer dem? I dagens Norge er det stor uenighet i fagmiljøene om rehabilitering og behandling av seksualovergripere er mulig, og hvordan det i så fall skal gjøres. Noen anbefaler psykologisk behandling med fokus på overgripernes egne traumatiske opplevelser, andre anbefaler gruppebehandling med fokus på problemløsningsferdigheter, og en siste gruppe anbefaler hormonbehandling (såkalt ”kjemisk kastrering”). Hvorfor er fagmiljøene så splittet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Årsaken skyldes delvis at vi har lite sikker kunnskap om pedofile og overgripere. Forskere er enige om at ikke er alle som misbruker barn er pedofile. I tillegg er forskningen i stor grad basert på de som er dømt. Som kjent blir langt fra alle overgripere dømt, dermed vet vi lite om ikke-dømte overgripere eller pedofile som ikke misbruker barn.

I tillegg finnes det flere undergrupper av pedofili, for eksempel de som har seksuell tenning knyttet til spedbarn (nepiofili) og ydmykelse og vold (sadisme).

Mange vil reagere på at man i det hele tatt skiller mellom undergrupper av pedofili og grader av risiko for overgrep. ”Spiller det egentlig noen rolle. Hele greie er jo bare kvalmt”! For de som arbeider i fengsler og med sedelighetsbehandling er det ikke uvanlig å høre ”Drep dem alle, de fortjener ikke noen ting”. Det er ikke rart at folk reagerer slik. Barn skal beskyttes og de som misbruker barn bør straffes hardt. Men straff og rehabilitering krever at vi tøyler vår moralske forargelse og baserer tiltakene på logikk og forskning. Nå er det lite av det siste.

Det er forståelig at både folk flest og politikere skriker etter tiltak. Men vi trenger mer forskning på hva som faktisk virker av straff og rehabilitering heller enn tiltak basert på fordommer og teoretiske antagelser. Heller enn at politikere og psykologer krangler om såkalt kjemisk kastrering virker, bør politikerne bevilge penger til å forske på det. Å rope høyt for betydningen av forskning er ikke like tøft som å skrike etter hevn. Men det er mer effektivt på sikt.