Hva skal vi gjøre med jødene?

FRA 1933 TIL 1939

flyktet om lag en halv million mennesker fra Hitlers Tyskland, det okkuperte Østerrike og Tsjekkoslo-vakia. Cirka 95 prosent av dem var jøder, resten ble definert som «politiske flyktninger», dvs. kommunister, sosialister av forskjellig avskygning, pasifister og andre motstandere av Hitler-regimet. Hitler-flyktningene var ikke det eneste flyktningeproblem i mellomkrigstida - snarere tvert om: de utgjorde bare ti prosent av flyktningene i perioden. Men på grunn av de intellektuelle elitene og skjebnen til dem som seinere ikke greide å flykte, fikk disse flyktningene i samtiden og ettertiden større oppmerksomhet enn andre flyktningegrupper.

Få ante at Hitlers maktovertakelse ville bli opptakten til en utvandring og flukt av store menneskemasser. Gjennom terror og økonomiske tilintetgjørelse skulle jødene tvinges til å utvandre. Ved å sende flest mulig fattige jøder ut av Tyskland og det tysk okkuperte Østerrike, håpet Hitler-Tyskland å fremme antisemittismen i mottakerlandene. Det skulle vise seg at de lyktes med denne politikken. Tilfluktslandene argumenterte snart med å hevde at jødene ville belaste deres sosialbudsjett og dermed skape et «jødeproblem».

Etter våren 1938 kunne verdenssamfunnet ikke lenger lukke øynene for jødenes situasjon i Stor-Tyskland og for det store behovet for hjelp. I juli 1938 ble en internasjonal konferanse om innvandringskvoter for flyktninger fra Tyskland sammenkalt i Evian. Resultatet var gitt på forhånd fordi USA annonserte at man ikke ville endre sin politikk. De øvrige deltakerlandene var ikke villige til å ta imot jødiske flyktninger.

HITLER FIKK DERMED

et klart signal. Verdenssamfunnets motstand mot den ekstreme jødepolitikken var minimal. Sveits presset på å innføre et særlig kjennetegn for jødenes pass - det seinere så beryktede «J»-stempelet som tyskerne tok i bruk 5. oktober 1938. Sverige og andre land fulgte opp. Norge inngikk en avtale med Tyskland i februar 1939. Dermed ble det lettere å «sortere» ut jødene når de søkte om innreisetillatelse. Den Interdepartementale komiteen som Evian-konferansen nedsatte, ble et fikenblad som skjulte regjeringenes tiltaksmangel og likegyldighet overfor problemet. Historikeren Ralph Weingarten har lansert en provoserende tese om at nasjonalsosialistene og de vestlige demokratier i grunnen søkte etter den samme løsning av «det jødiske spørsmålet». Jeg vil heller slutte meg til Weingartens historikerkollega Moshe Zimmermann, som hevder at konferansen var et signal til den tyske regjeringen om at den ytterligere kunne radikalisere sin politikk overfor jødene.

Det neste tyske skritt etter Evian ble utvisningen av 30000 polske jøder som i årtier hadde bodd i landet, uten å ha tysk statsborgerskap. Den polske regjeringen, som hadde ført en antisemittisk politikk preget av beundring for tyskernes «konse-kvente» framferd mot jødene, nektet sine egne landsmenn adgang til polsk territorium. Dette var bare ett eksempel på anti-semittismens utbredelse i andre land. Et annet var skjebnen til flyktningeskipet St. Louis. Det dro over Atlanteren og ble tvunget til å gjøre vendereis med sine jødiske passasjerer, fordi amerikanske myndigheter nektet skipet å gå til en amerikansk havn.

USA HADDE EN

ledende posisjon, og amerikanernes flyktningepolitikk var mønsterdannende for de fleste andre land, ikke minst de søramerikanske. Den amerikanske politikken var preget av isolasjonisme, proteksjonisme, xenofobi og antisemittisme. Fagbevegelsen (AFL) mobiliserte mot innvandringen. Katolske predikanter, konservative kvinneforeninger, krigsveteranene og en America-First-bevegelse mobiliserte antisemittismen. Komiteen mot uamerikanske aktiviteter, som i utgangspunkt skulle avverge fascistisk eller kommunistisk «undergraving», ble et sentrum for isolasjonistene. Deres prinsipp var «We must ignore the tears of sobbing sentimentalists and internasjonalists, and we must permanently close, lock and bar the gates of our country to new imigration waves and than throw the keys away». Etter Frankrikes nederlag i juni 1940 ble innvandringen til USA ytterligere innstrammet.

Selv om jødene ble rammet av nasjonalsosialistenes politikk, ble de utelukkende betraktet som økonomiske flyktninger. Dessuten ble de i nesten alle land betraktet som et fremmed element og som en trussel mot den egne nasjonale identiteten. I Norge var holdningen allerede høsten 1934 den at man ikke ville ha noe jødespørsmål. Man var «tross alt seg selv nærmest». I et internt notat fra det norske Justisdepartmentets politikontor fra juli 1939 het det at man riktignok av humanitære grunner måtte ta imot noen flyktninger, men dette skulle ikke ha innvirkning på den generelle flyktningepolitikken: «Vår politikk er i prinsippet også overfor flyktninger å stenge grensene. Slapper vi på det, har vi en hærskare over oss.»

INTERNASJONAL KOMPARASJON

viser at ikke bare de fleste store land med USA i spissen, men også England, Sovjet og de store oversjøiske innvandrerlandene, lukket sine grenser. I England, Frankrike og andre land ble selv emigranter som tyskerne hadde fratatt statsborgerskapet, internert som «fiendtlige utlendinger» etter krigsutbruddet. Her danner Norge et unntak. Men på grunn av sin ekstremt lave andel av jødiske flyktninger kan Norge likevel betraktes som et av de verste landene.

I dag har vi vår viten om Holocaust. Denne viten hadde ikke datidas politiske aktører, den kunne de heller ikke ha fordi det ikke fantes planer for denne «endelige løsning». Men datidas politikere og byråkrater la humaniteten til side. De visste hva som skjedde i Tyskland i 1933, 1935, 1938. Nazistene la ikke skjul på den politikken de førte i perioden som jeg har behandlet her. Arbeiderbladet og Dagbladet skrev mye om det. Likevel erklærte norske myndigheter at jødene ikke ble utsatt for overlast og at de ville forlate «Tyskland mer av rasemessige enn av politiske grunner».

KRITIKKEN

som her er kommet fram, er uten tvil berettiget. Men ser vi på holdningen hos dem, som kjente forholdene i Tyskland bedre enn andre - nemlig de «politiske flyktningene» - så viser det seg at de politiske flyktningene undervurderte raseideologiens betydning. De betraktet jøder nesten utelukkende som kapitalister eller borgerskap, og dermed som irrelevante for arbeiderklassens interesser. Jødenes situasjon ble bagatellisert og nazistenes terminologi og stereotyper brukt mot dem. Med sine forsøk på å tilkjenne seg selv den største offerrollen var også det politiske eksil «seg selv nærmest».