ISLAMOFOBI: Muslimske innbyggere i Saint-Etienne i Frankrike går forbi anti-muslimsk grafitti sprayet på den lokale moskeen. Foto: Scanpix.
ISLAMOFOBI: Muslimske innbyggere i Saint-Etienne i Frankrike går forbi anti-muslimsk grafitti sprayet på den lokale moskeen. Foto: Scanpix.Vis mer

Hva skal vi kalle det?

«Islamofobi» er ikke et perfekt begrep, men det har kommet for å bli, skriver Marte Michelet.

Før 22/7 var islamofobi et uttrykk som nesten ikke eksisterte i norsk offentlighet. Et søk i Atekst viser at i tiårsperioden juli 2001 til juli 2011 ble uttrykket bare brukt i norske aviser i underkant av 500 ganger. Til sammenlikning nevner avisene muslim/muslimsk ca. 66.600 ganger i samme periode, islam 26.000 ganger, og islamisme 22.400 ganger. En rask skumming indikerer dessuten at brorparten av sakene der islamofobi omtales, handler om å advare mot å bruke begrepet.

Et typisk eksempel finner vi i Morgenbladet for en drøy måned siden, i anmeldelsen av Flemming Roses bok om Muhammedkarikaturene. «Se bare hvordan uttrykket 'islamofobi' stadig hyppigere brukes om enhver kritikk av praksiser og ideer innen islam, den mest deprimerende utviklingen i vestlig offentlighet på mange tiår», skriver anmelderen. Aftenposten har sågar tatt avstand fra begrepet på lederplass, der de hevdet at «advarslene mot 'islamofobi' bevisst brukes som en hersketeknikk».

Men etter 22/7 har ordet lynraskt glidd inn i dagligtalen og i kommentarer og analyser i mediene. (De siste tre ukene er islamofobi nevnt hele 239 ganger i norske nett- og papiraviser.) Etter Utøya var det ikke annet å gjøre enn å hente ordet ut av forbudt-skuffen. For hva skal man ellers kalle de forestillingene som gjennomsyrer Behring Breiviks manifest?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begrepet er på ingen måte ideelt. Det har da også vært omstridt siden det kom i bruk på 90-tallet. Samtlige akademiske artikler og avhandlinger som er produsert om fenomenet innledes med eviglange begrepsdiskusjoner. Når muslimske graver skjendes med grisehoder og jenter med hijab angripes på gata — er det da snakk om frykt og angst, eller er hat og aversjon mer presist? Mot alle muslimer eller mot islam som religion? Er det bare rasisme i en annen innpakning? Innvendingene og avveiningene er mange.

Men det er « —fobi» som er mest problematisk. Det gir inntrykk av diagnostisering, noe som gjør det svært lett for dem som kritiseres å dra offerkortet. «Sier du at jeg er syk i hodet?!». Det er altså ugunstig retorisk. Det kan også virke ansvarsfraskrivende: De fleste som sprer den antimuslimske propagandaen lider ikke av sykelige vrangforestillinger, men vet nøyaktig hva de driver med.

Dessuten: Er det ikke sant at «islamofobi» brukes for å stilne legitim religionskritikk? Jo, absolutt, om enn svært sjelden fra norske aktører. Sammenslutningen av muslimske land, OIC, bruker en god del energi på å stemple kritikk av sharia som islamofobi, på samme måte som Israel stempler all kritikk av sin politikk som «antisemittisme». Likevel fortsetter vi å bruke antisemittisme. Til tross for at det er et ganske dårlig begrep — det finnes for eksempel flere semittiske folk enn jødene. Vi bruker det fordi det er det innarbeidede begrepet for konspiratoriske og hatefulle forestillinger om jøder, et reelt problem som trenger en betegnelse.

Ingen begreper er perfekte. De er menneskenes forsøk på å fange inn ofte uhåndterlige størrelser. Til tross for sine svakheter, er islamofobi nå det innarbeidede begrepet for konspiratoriske og hatefulle forestillinger om muslimer. Det brukes av FN, av EU, av internasjonale organer som overvåker diskriminering, og det har festet seg i akademia. Å innføre et annet ord er bare å glemme. Det er for seint. Derfor er det bare å venne seg til å bruke det. Men det viktigste er at vi har begynt å påtale og utfordre fenomenet.