Hva skal vi med 1. mai?

ARBEIDERNES DAG: Vi spurte Inga Marte Thorkildsen (SV) og Torbjørn Røe     Isaksen (H)

1. MAI HANDLER for meg om tre ting. For det første er det en dag for internasjonal solidaritet. Folk over hele verden markerer at vi står sammen i kampen for sosial rettferdighet, arbeid og demokrati. For det andre er det en dag for bevisstgjøring. Vi vil vise hvordan de sosiale forskjellene øker som følge av økt markedsmakt - og at det er mulig å gjøre noe med det. For det tredje er dagen en anledning til å vise respekt overfor dem som har stått på for at vi som er unge skal få tryggere oppvekstvilkår og et mer menneskelig arbeidsliv enn de selv fikk. I dette ligger det også en forpliktelse. De færreste er rike, hvite, friske menn hele livet. Mange amerikanere har smertelige erfaringer med akkurat det. De, som trodde de var usårbare, som sloss mot statlige reguleringer og fagforeninger, opplevde plutselig en dag at sykdom rammet, eller de ble kanskje arbeidsledige etter et børskrakk. De sto der uten annet enn den amerikanske drømmen; troen på at man er sin egen lykkes smed og at alle, uansett hvor de kommer fra, kan bli rike. Den amerikanske forfatteren Barbera Ehrenreich skriver om dette i boka «Kjøpt og underbetalt. Kunsten å (ikke) klare seg i Amerika», hvor hun utgir seg for å være ufaglært arbeider i USA, hvor millioner av mennesker jobber dobbelt og trippelt på grunn av latterlig lave lønninger, beinhard konkurranse og en fraværende fagbevegelse. Mange har ikke råd til helseforsikring, medisiner eller et fast sted å bo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG HAR OFTE tenkt på hvor heldig jeg er. Jeg ble født i Norge, har høy utdanning, ressurssterke foreldre, mange venner og trygg økonomi. De færreste blir født med de samme forutsetningene for et godt og trygt liv. Jeg har trukket vinnerloddet og føler meg forplikta til å stå på for at andre skal få den samme tryggheten. I tillegg vet jeg at det kan skje mye også i mitt liv som kan føre til at jeg blir sårbar og hjelpetrengende før jeg aner. I så fall er det godt å vite at det fins et sikkerhetsnett der som alle i dette samfunnet betaler for å opprettholde og helst forbedre, så vi alle kan få hjelp. Alternativet er at familien gjør jobben eller at vi betaler dyre forsikringspremier på privaten.

MANGE AV DEM som argumenterer for en mindre velferdsstat og mindre skatt mener at velferdsstaten gjør oss sløve og initiativløse. Torbjørn Røe Isaksen fra Unge Høyre er en av dem. Men mens han hisser seg opp over folk som nekter å arbeide, er det virkelige problemet i Norge at vi har lange køer av mennesker som nektes det arbeidet de gjerne vil ha. Fattigdom er strukturelt og det forsterkes i alle samfunn som går i markedsliberalistisk retning. Et mer presset arbeidsliv og en svekket velferdsstat har plass til færre enn før, resultatet ser vi blant annet på trygdebudsjettene. Å privatisere problemet til å handle om giddeløshet, latskap og manglende initiativ løser ingen ting, men gjør det hele mer brutalt. I tillegg til at folk støtes ut fra fellesskapet, skal de måtte møtes av moralisme og krav om å ta seg sammen. Vi har den motsatte innfallsvinkelen: Vi tror at folk ikke ønsker å leve på andre - de vil tvert imot helst klare seg selv.

I EN POLITISK HVERDAG som til det sykelige dreier seg om den enkeltes lommebok, er det sunt å bli minnet på at politikk faktisk kan dreie seg om større ting enn alkoholavgiften. 1. mai er en dag for å vise solidaritet, i betydningen at vi alle har felles interesser. Vi er alle avhengige av en demokratisk utvikling der hensynet til mennesker og miljø går foran markedshensyn. Det blir ikke forandring av at alle rydder i hagen.