KLART I 2017: Regjeringen besluttet onsdag at det nasjonale minnestedet etter terroren 22. juli 2011 skal stå klart på Sørbråten i Hole kommune i 2017. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix
KLART I 2017: Regjeringen besluttet onsdag at det nasjonale minnestedet etter terroren 22. juli 2011 skal stå klart på Sørbråten i Hole kommune i 2017. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpixVis mer

Hva skal vi med et minnested for 22. juli hvis det ikke er kraftfullt?

Hold minnene sterke.

Kommentar

Den verste forbrytelsen i Norge siden 2. verdenskrig, drapet på 77 mennesker på en politisk ungdomsleir, fortjener et sterkt minnested.

Det må være utgangspunktet når vi diskuterer det som er blitt en ulykkelig prosess rundt Jonas Dahlbergs kutt i fjellet ved Sørbråten, på landsida i Hole kommune ved Utøya. Et bredt sammensatt utvalg, med Støttegruppen for de etterlatte representert, kom fram til plassering og vinnerutkastet.

De man «glemte» når prosjektet skulle forankres, var lokalbefolkningen. Nå varsler de rettssak, med advokat Harald Stabell i front, samtidig som støttegruppen uttrykker glede over at regjeringen når har bestemt seg for at minnestedet skal realiseres.

«Å leve i usikkerhet rundt denne saken har vært veldig krevende for oss. Det har gjort mange urolige, sier Lisbeth Kristine Røyneland som er leder for støttegruppa, til Aftenposten.

At offentliggjøringen av regjeringens beslutning kommer samtidig som massemorderen Breivik igjen er i retten og i sentrum av begivenhetene, har fått kritikk for dårlig timing. Kommunalminister Jan Tore Sanner har en saklig og god begrunnelse: det er riktig å gå ut med saken nå som beslutningen er tatt.

Sammenfallet i tid illustrerer dessuten dilemmaet godt. De sterke reaksjonen både på Breiviks smakløse vitser om soningsforholdene (Fjordland, Paradise Hotel), og medias dekning, viser at drapsmannens handlinger og blotte eksistens rører ved så sterke følelser at det knapt går an å forene alle hensyn. En ekstrem person, nærmest absurd i sin provoserende karakter, og en forbrytelse det knapt er mulig å forstå rekkevidden av, setter alle som nærmer seg saken på prøve.

Kunstverk i det offentlige har en egen evne til å provosere og skape debatt. Et minnested for 22. juli er dermed i sin natur særlig egnet til å skape reaksjoner. Det kan ikke være noe mål for denne prosessen at alle skal bli fornøyde. Minnestedet ved Sørbråten har et nasjonalt perspektiv, som i siste instans må få avgjørende betydning.

Lever det opp til den forventningen? Kunstverket er et oppsiktsvekkende, sterkt og uttrykksfullt monument som ikke gjør noe forsøk på å gjemme seg bort. Det gir det et politisk avtrykk, en beskjed om at dette ikke er noe vi bør glemme eller la svinne hen i bevisstheten. Til sommeren er det fem år siden massemordet på Øya, og allerede er det en årgang med unge mennesker som ikke har noe nært forhold til de dramatiske julidagene. Minnestedet bør bidra til å holde minnene sterke.