Hva skal vi med kunst?

Mange gode spørsmål, men få gode svar fra professoral britisk anti-elitist.

BOK: Hva skal kunsten egentlig være godt for? Det er den britiske litteraturprofessor John Careys spørsmål. Og det er et spørsmål så tilsynelatende naivt, at det er uvanlig -   bortsett fra i Fremskrittspartiet. Nettopp derfor kan det kanskje være sunt å reise det, endatil i dagbladske kretser. «What Good are the Arts»? spør også om andre ting, som: Hva er nå egentlig kunst? Og hvem skal bestemme når noe er kunst?Slik har Carey hisset på seg flere av Storbritannias skjønneste ånder.

Del I: Destruksjon

I bokas første del tar Carey for seg spørsmålene om hva et kunstverk er, om den høye kunst er den lave overlegen, om vitenskapen kan hjelpe oss med å forstå kunsten og dens virkning, om kunsten gjør oss bedre og om kunst kan være religion. Careys prosjekt er å obdusere den ureflekterte kulturkonsensus. Strengt vitenskapelig går han inn i påstand etter påstand, festtale etter festtale. Det er elegant, uhøytidelig og ofte drepende morsomt. Når Carey er ferdig, er det lite igjen av estetisk pomp og prakt. Slik som påstanden om at kunsten gjør oss gode. Det er selvfølgelig den samme gamle nøtta: hvordan kunne man spille Bach i Birkenau? Og hva gjorde nå egentlig dannelsen for Albert Speer?Ellers er bokas kunstdefinisjon oppsiktsvekkende sjenerøs: «Et kunstverk er alt som noen gang er tatt for å være et kunstverk, selv om det kan være et kunstverk bare for den ene personen.» Målet er selvfølgelig å ta vanlige folks smak alvorlig. Men her kunne What Good Are the Arts? trengt sosiologhjelp.Carey har valgt å gå solo. Og ender dessverre opp som en litt pubertal relativist. Det minner om umoden Fish, altså om litteraturforskeren Stanley Fish før han fant ut at leseren aldri er alene -   at hun alltid inngår i det en mer moden Fish kalte et «fortolkningsfellesskap».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Del II: Konstruksjon

Det er godt denne boka har stive permer, ellers ville den falt fra hverandre. Etter at den spydige Carey har destruert kunstens mange pretensjoner, støter man nemlig på en søt og ivrig Carey som argumenterer for litteraturens vidunderlige kvaliteter. Som litteraturforsker kan man vanskelig være uenig i at ord er fine greier -   slik styrker man dessuten sjansen for å beholde jobben. Carey hevder endatil at litteraturen er alle andre kunstformer overlegen. Den tilbyr ideer, ressurser for tenkning, den er selvkritisk. Dessuten byr den på en form for utydelighet som oppfordrer til fortolkning. Litteraturen kommuniserer alltid stykkevis og delt.I utviklingen av disse argumentene, er Carey på sitt beste. Her er det sterke lesninger og friske sprang i britisk litteraturhistorie. Likevel savner man mye av det både litteraturen og dens kontinentale teoretikere har vært opptatt av. Bokas andre del kunne like gjerne hete «Litteratur og fornuft». La det her bare kremtes noe om at lesning også kan inneholde et mer irrasjonelt element, endatil noe som minner om lyst, plaisir -   men noe så fransk vil denne engelske puritaner neppe assosieres med.

Engelsk klasse

Carey storprovoserer med sitt forslag om å kutte i statsstøtten til den såkalte finkulturen.Men igjen handler det om England. Blant annet om en kulturpolitikk som har vært atskillig mer elitistisk enn den norske. Og om en orwellsk ambisjon om å si klart fra, mot klassesamfunnet, mot all slags teori og humbug. Det kan imidlertid synes som om for store doser sunn fornuft kan være usunt. Det er ikke få barn som forsvinner når Carey tar på seg å tømme badekaret.Ellers slår det meg at Carey burde kunne trives godt i Norge. Etter et liv som litteraturprofessor, ynder han fremdeles å framstille seg som antiakademisk akademiker. Mon tro, forresten, om Carey også vil at myndighetene skal kutte i statsstøtten til universitetenes litteraturundervisning? Man kan kanskje også stille et praktisk spørsmål på vegne av en bitte liten kultur som den norske: hva blir det igjen av norsk kultur når kulturkundene skal bestemme alt?

Viktige spørsmål

John Carey har skrevet ei bok som, på tross av viktige spørsmål og skarpe enkeltinnsikter, er for ambisiøs, for insulær og som dessverre ender i noen kraftige kortslutninger. Her finnes ingen begreper om en større offentlighet enn individet, knapt nok om et nasjonalt eller språklig fellesskap. Dermed skriver sosialisten Carey seg ikke bare elegant inn i en postmodernisme han selv forakter. Hans synspunkter passer også utmerket med et thatchersk samfunnssyn.Det strider imot min forpliktelse på det frie ord, men likevel: Hvordan kan man unngå at Morten Meyer eller Knut Haavik får kloa i «What Good Are the Arts»?