Hva skal vi med menn?

KARRIERE: Frilansjournalist Simen Tveitereid går under tittelen «Hva skal vi med barn?» i Dagbladet 12. november til angrep på den moderne to-karrierefamilien. Tvetereid stiller spørsmål ved det han oppfatter som foreldres prioritering av karriere framfor barn, eller rettere sagt kvinners prioritering. Ifølge Tveitereid er yrkesaktiviteten blant norske småbarnsmødre årsaken til økningen av psykiske problemer, allergi og fedme blant barn, samt framveksten av ADHD. Problemet er at feminister mangler forståelse for at det er et dilemma å ivareta småbarns behov samtidig som man skal realisere seg selv.Tveitereid kan ikke ha fulgt særlig godt med i likestillingstimen. For det første er det feminister som har kjempet for 6-timersdagen og for gode foreldrepermisjonsordninger. For det andre er det kvinner som tilpasser sin yrkesaktivitet til familiens behov. Småbarnsmødre skjærer betydelig ned på tiden til lønnsarbeid, og bruker langt mer tid enn andre kvinner til omsorgsarbeid. Småbarnsfedre bruker derimot ikke mindre tid til lønnsarbeid enn andre menn. Kjønnsforskjellene mellom kvinner og menn er altså betydelige i småbarnsfasen. Fedrenes andel av hus- og omsorgsarbeidet er bare 62 prosent av den tiden mødrene bruker, ifølge SSB.

DERFOR ER DET med en viss undring jeg registrerer at Tveitereid roper på mor, og ikke far, når han etterlyser foreldres tilstedeværelse i barnas liv. Jeg antar at Tveitereid, som selv er deltidshjemme på kontantstøtte, er enig med meg i at fedre er likeverdige omsorgspersoner i barnas oppvekst. Både ut fra samfunnshensyn og fra individets ståsted er det et mål å kunne kombinere yrkesaktivitet med barnefødsler og omsorg for barn. Mange småbarnsforeldre kan skrive under på at det er en vanskelig kombinasjon. Tilpasningsproblematikken er ikke bare et privat anliggende, men er også et strukturelt fenomen. Fra samfunnets side er det viktig å opprettholde fødselstallene og sikre reproduksjonen, samtidig som en ønsker et inkluderende og likestilt arbeidsliv.En jevnere fordeling av det ulønnede og lønnede arbeidet mellom kjønnene er et viktig likestillingsmål. Jeg tror ikke det kan skje utelukkende gjennom at kvinner øker sin yrkesaktivitet. Det er også nødvendig å endre menns arbeidsmønster. Organiseringen av arbeidslivet har i for liten grad endret seg i takt med at familiene har gått fra å være eninntekstsfamilier til toinntektsfamilier. Vi jobber fortsatt som om vi har en hjemmeværende ektefelle.

DET ER PÅ TIDE å tenke nytt om hvordan vi fordeler tiden mellom arbeid og familie. Det vi trenger er en debatt om normalarbeidsdagens lengde og andre tiltak for å gjøre arbeidslivet familietilpasset, ikke forsøk på å skremme kvinner tilbake til kjøkkenbenken ved å spille på deres dårlige samvittighet.