Hva skal vi med OL?

OL–misjonærene påstår at bare vi gjennomfører et OL vil vi bidra til fred mellom nasjonene, eliteidretten vil inspirere masseidretten og distriktene vil bli utviklet og få varige fordeler gjennom flotte anlegg og forbedret infrastruktur. Alt på grunn av OL. Det høres jo unektelig flott ut.

Den internasjonale olympiske komité (IOC) er en privat bedrift lokalisert i Lausanne i Sveits. IOC er ikke en del av FN som noen synes å tro. IOC har opp igjennom åra utviklet og vedlikeholdt De olympiske leker med stor suksess og søkerlandene står i kø. Det er imidlertid foretatt en rekke studier om ettervirkningene av et OL, der resultatene er nedslående. En større gjennomgang (Madden, 2006) viser at et OL har liten eller ingen innvirkning verken på turisttrafikken eller på noe annet. Kanskje med unntak av infrastruktur og anlegg, (som vertslandet imidlertid selv har betalt for og der byggingen ikke var avhengig av OL).

Et OL i Tromsø vil koste norske skattebetalere 9,3 milliarder kroner (62 prosent av Tromsøs budsjett). At mange idrettsinteresserte og lokale innbyggere gjerne vil ha «gratis» statlige penger, er jo lett å forstå. Det er bare det at de 9,3 milliardene ikke er gratis. De må tas fra noe annet. De 9,3 milliarder dekker for eksempel nesten ett års tilskudd til barnehagene, som er på 11 milliarder kroner. 9,3 milliarder tilsvarer også de samlede årlige driftskostnadene for Universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø samt Norges Handelshøyskole. Når folk blir spurt om Norge bør søke om OL i 2018 sier de fleste at, jo det bør vi, for det var så moro med Lillehammer. Men hvis folk ble spurt om at for at det skulle bli et OL, måttet en typisk husstand legge mellom 5000 til 7000 kroner på bordet, var det kanskje ikke fullt så spennende likevel.

Den russiske byen Sotsji skal være vertskap for vinter OL i 2014 etter at de har brukt hele 200 millioner kroner på å markedsføre seg. Beslutningen i Guatemala tidlig i juli gir grunn til ettertanke og nye spørsmål rundt hele OL. Hva er det som motiverer til slik innsats for å få et OL til Russland eller til andre land, inklusive Norge?

IOC er altså et privat firma som skal tjene penger og som derfor må holde OL gående. Ifølge IOCs økonomiske oversikt fra 2004, har IOC generert 24 milliarder kroner i inntekter for perioden 2001 til 2004. Den største andelen av dette beløpet kommer fra medierettigheter. Resten kommer fra sponsorer, og da først og fremst de såkalte TOP Partners, som består av 11 bedrifter, herunder Coca-Cola, Kodak, Visa, Lenovo og Omega. For perioden 2005 til 2008 vil for øvrig denne gruppe alene bidra med 5,6 milliarder kroner til IOC.

OL er et genialt og imponerende konsept, men hva går alle IOCs penger til? IOC sier selv i sin økonomiske oversikt for 2004 at 92 prosent av deres inntekter formidles videre til vertslandene. Da blir det åtte prosent igjen til egen administrasjon. Dette utgjør 1,9 milliarder kroner over fire år (hvis jeg leser regnskapet riktig), det vil si 480 millioner kroner pr. år. Hva får man igjen for det? IOC har 111 medlemmer. Disse medlemmene er ikke gratis. I tillegg har IOC en stor administrasjon i Lausanne i Sveits. Den er heller ikke gratis. Det er for så vidt ikke noe galt i å selge noe som noen vil ha og dermed tjene penger på det. Men når det gjelder et OL, betaler vertslandet mesteparten av regningen selv over statsbudsjettet og spørsmålet er hva IOC egentlig bidrar med utover at de leier ut de fem ringene?

OL er etter min mening en stats- og sponsorfinansiert mastodont som ikke gir noen andre positive effekter enn litt moro i to uker for de sportsinteresserte. IOC er avhengig av betydelig statlig støtte slik at et OL kan få de rette dimensjoner for at sponsorene derved skal være interessert. Et par OL har klart seg uten midler fra staten, blant annet sommerlekene i Los Angeles i 1984. Der ble det bare bygget to nye anlegg, og begge ble betalt av henholdsvis 7-eleven og McDonalds. Også sommerlekene i Atlanta i 1996 ble for det meste finansiert av IOC og lokale sponsorer. Men disse er unntakene. OL fører derfor med seg store offentlige utgifter som kunne ha vært brukt på noe annet enn å underholde det internasjonale samfunn. Idrett bringer folk sammen og bidrar til fred. Jo da. Men tar vi vintersportene har vi allerede for skøyter, alpint, hopp, langrenn og skiskyting både World Cup, NM, EM og VM og i tillegg ulike mesterskap i snowboard, freestyle, ishockey, bandy og curling – alt i et omfang som selv den ivrigste sportsentusiast kan ha problemer med å finne ut av. Så det er nok av toppidrettsprestasjoner å la seg inspirere av.

Noen av disse arrangementer er også støttet av staten, slik som VM på ski i 2011 der stat og kommune blant annet bygger ny Holmenkoll-bakke til 450 millioner kroner. Problemet med et OL er at det er blitt altfor stort. Det er som å ha en mengde verdensmesterskap gående samtidig og på samme sted (i Torino gjennomførte de 84 konkurranser på ca. to uker).

IOCs, de lokale OL-komiteers og andres underliggende motiver for å holde på med dette må først og fremst være at det er lønnsomt – for dem selv. I tillegg er det selvsagt tilfredsstillende og underholdende å kunne stå ansvarlig for et prestisjeprosjekt og å kunne reise rundt i verden på andres bekostning for å sole seg i glansen på VIP tribunen. Hvis regjeringen i 2008 sier ja til å gi de nødvendige garantier til Tromsø, kan en slik garanti ikke basere seg på noe annet enn at et OL vil ha positive ringvirkninger. Forskning har vist at slike ringvirkninger er svært begrensede og at de på ingen måte står i forhold til investeringene. Svaret må være at et OL stort sett bør være selvfinansierende, men at staten kan gå inne med midler i noe omfang. Men ikke 9,3 milliarder.

«OL er blitt altfor stort.»