Hva skal vi med universiteter?

«Det tar flere tiår å bygge opp et godt forskningsmiljø, mens det går såre raskt å demontere det.»

Norske universiteter er i store vanskeligheter for tiden. Vi er mange som føler dyp bekymring for utviklingen, der universitetene i dag knapt gis kraft til å yte som de skal og som de selv helst vil. Hvis de nå ikke helt makter å fylle universitetsrollen, hva skal vi så med dem? Kan vi ikke la dem fungere som store, mindre krevende høgskoler? Jeg mener nei, men stempelet som universitet forplikter, og forutsetter mer enn utdanningsfunksjon på høgskolenivå. Det forutsetter virksomhet solid tuftet på forskning, hvor faglig bredde og høy kvalitet skal prege det som kastes av i forskning, utdanning og kulturbærende innsats. Jeg kjenner best Universitetet i Oslo, men ser at alle fire norske sliter med press og varierende grad av økonomisk nød.

Dagens universiteter presses i de fleste av sine gjøremål. Under en stor og vekslende etterspørsel sliter de tungt med å tilfredsstille både egne og andres krav til sine mange og avanserte utdanningsopplegg. Og all oppmerksomhet om de store studenttallene skygger nok for mye av det øvrige universitetene gjør og er. I landets nettverk av forskning og forskere er universitetene stadig umistelig viktige ankerfester. Men med dagens pressede økonomi blir kjernevirksomheten forskning så altfor lett salderingspost. - Og så skal universitetene bære en rekke andre og nasjonalt viktige oppgaver. De er hovedforvaltere av faglig kvalitet over et bredt spekter, fra de hardeste realfag som fysikk og matematikk - til «mykere» fag som psykologi og filosofi. De er bærende lærdoms- og kulturinstitusjoner, med ansvar for sentrale kulturfag, som historie (landets, Europas, verdens), arkeologi, fremmede språk og væremåter, litteraturkunnskap, filosofi, etikk og religionsvitenskap, for bare å nevne noen. De utdanner og opprettholder fagnivå for en rekke profesjoner, blant annet den medisinske og den juridiske. Heller ikke dette settet med oppgaver makter våre pressede universiteter nå å fylle på fullt ut tilfredsstillende vis.

Hva er det så for press og nød som oppleves? Presset, med krav og forventninger, er ikke av ny dato, men vedvarende og forsterket gjennom de senere år. Studieoppleggene er ikke bra nok, sies det, ikke godt nok tilpasset arbeidsliv og den moderne verden. Forskningsresultatene er ikke mange og gode nok, ikke aktuelle nok, og de kommer ikke raskt nok ut, det strevende næringsliv til nytte og glede. Universitetene er kravstore, og virksomheten bør effektiviseres osv. - Universitetene bør nok være lydhøre for samfunnssignaler, men med sin langsiktige kunnskapsforvaltning må de samtidig verge seg mot mange kjappe innspill.

Og nøden, da? Den oppleves særlig på to vis. Det ene er en svekket institusjonsøkonomi, det andre en svikt i rekrutteringen. For drift av et norsk universitet kreves det, kort fortalt, to pengestrømmer: en hovedstrøm gjennom statlige bevilgninger og en tilleggsstrøm fra eksterne kilder. Den statlige bevilgningen har i alle år utgjort institusjonens økonomiske grunnmur. Den har opprettholdt infrastrukturen gjennom lønns-, drifts- og vedlikeholdsmidler. Gradvis og gjennom de siste år er denne grunnøkonomien svekket, noe som nå slår ut i nød for mange miljøer og grupper. Det er ikke lenger midler nok til å lønne den profesjonelle staben, som har vært bygget opp over år. Det må spares og reduseres, og ledige posisjoner kan ikke besettes. Midlene tøyes for best mulig å dekke lønninger, slik at det bl.a. blir lite eller intet igjen til drift av forskningen. Er ikke dette sunt, da, at man må klare seg med det personalet man har råd til å lønne, og ellers sette tæring etter næring? Det tar flere tiår å bygge opp et godt forskningsmiljø, mens det går såre raskt å demontere det.

Har da ikke universitetet selv noe skyld i tilstanden? Kunne ikke bevilgningene vært bedre anvendt og fordelt? Sannsynligvis. Også ved universitetet finnes det svake ledd, unnasluntring og faglig svikt. I mangt kunne det nok vært grepet raskere og mer effektivt inn ved former for tomgang i miljøene, selv om universitetene har lang tradisjon for høye toleranseterskler. Det kan også stilles spørsmål ved om ikke universitetene, og i alle fall det i Oslo, er for tungt og kostbart administrert. Det fast ansatte vitenskapelige personale, det som egentlig berettiger hele universitetets eksistens, er relativt sett redusert gjennom de siste 7- 8 år, mens det tilsvarende, faste administrative personale viser relativ økning. De som strever med å administrere den komplekse universitetsstrukturen, hevder at administrasjonsomfanget er nødvendig, blant annet for også å kunne ta hånd om de eksternt lønnede, som det er blitt en god del av.

Det oppleves tungt å se stillinger i miljøene «fryses». I mange miljøer er avstanden kort til problemet med sviktende rekruttering. For en rekke fagmiljøer er tilveksten av nye, talentfulle unge stoppet opp. Årsakene er flere. Det er få eller ingen faste posisjoner å sikte mot. Og, hva verre er, universitetsmiljøene har mistet mye av sin tiltrekningskraft. Lønnsmessig frister ikke en universitetskarriere. Det har den egentlig aldri gjort. Men nå observeres også at arbeidsbetingelsene ikke er som de var. Lite driftsmidler, utstyr som ikke er fornyet, uttynning av personalet. Vilkårene for å drive god forskning, sterkt kompetitiv som denne virksomheten er, forringes.

Kunne ikke universitetet selv gjort noe med dette? Jo. Universitetets viktigste tiltrekningskraft har ligget i den faglige friheten og det faglige spillerommet miljøene har kunnet tilby. Nå føler mange at dette spillerommet er redusert. Det passes på som aldri før, på at tiden brukes som den skal og på at det blir redegjort for resultater og anvendt tid. Det skal møtes, parlamenteres og rapporteres, oppover og bakover. Den verdifulle tiden til uforstyrret forskning er redusert, en utvikling universitetet selv har medvirket til - men som kan reverseres.

Våre underfinansierte universiteter, og ikke minst det største - det i Oslo, er i dag ikke i stand til å yte sitt beste, med deler av institusjonsvirksomheten på sparebluss. Nasjonalt sett har halvaktive universiteter lite for seg. Skal det ha noen hensikt å holde seg med slike institusjoner, må de gis muligheter til å heve og holde sine fag på høyt og internasjonalt bemerket nivå. Først da vil omkostningene gi riktig avkastning.

Kan da ikke universitetene selv gjøre mer for å bedre sin økonomi, og ikke bare tigge staten om mer? Jo, og universiteter verden over søker med oppfinnsomhet etter midler fra alle kilder. Noe av det som tenkes eller eksperimenteres frem, kan omsettes i penger, gjennom patenter eller kontrakter med næringsvirksomhet som trenger nye og gode ideer. Ikke minst i USA, med noen av verdens mest velrenommerte universiteter, er aktiviteten stor for å omsette akademisk oppfinnsomhet i midler for drift av forskning. Muligheter av denne art har vi også i Norge, om enn i mer beskjeden grad. Og våre universiteter søker å utnytte slike muligheter. Men balansegangen her er vanskelig, mellom det å by frem for salg av kapasitet og ideer - og det å bevare uavhengighet og råderett innen grunnforskning og fagforvaltning. Dilemmaet har utløst heftig debatt i USA, hvor flere fag, bl.a. innen humaniorasektoren, nå bygges ned, lite som de har å fremby mot ekstern betaling.

Det virker på meg som om AS Norge ikke helt har sansen for de muligheter landet har i sine universiteter. I internasjonal sammenheng er de norske i dag neppe mer enn middels gode, men mulighetene er der for å få dem langt bedre. I flere sammenhenger er det dokumentert at Norge presterer sørgelig lite når det gjelder forskning. Spesielt ille står det til med grunnforskningen. Det var derfor løfterikt da Stortinget gikk inn for kraftig å styrke norsk forskning. Men det hjelper lite med mer midler (hvis de kommer), om ikke universitetene makter å utføre sin del av landets forskning på tilfredsstillende vis. Gode universiteter er stadig overmåte viktige. De kan fungere som tunge kunnskapsformidlende, kulturelle og forskningsmessige generatorer. Måtte nå bare de fire norske få muligheter til å få opp turtallet - til nasjonens beste!