Hva skal vi spise?

Norge og mange andre land har basert mye av sin nasjonale matforsyning på at verdensmarkedet til enhver tid har overskudd av mat. Denne strategien har gitt stadig billigere mat og vært viktig for økt velstand i siste halvdel av det 20. århundret. Men utfordringer i første del av det 21. århundret gjør fremtiden langt mer usikker. Verdens matproduksjon må nær dobles mot 2050 for å gi tilfredsstillende forsyning for snart 10 mrd mennesker under et vanskeligere klima og med knappere oljeressurser.

De siste femti år har verden vært preget av et godt klima, lite sykdommer og at matproduksjonen har økt raskere enn etterspørselen. Dette har bidratt sterkt til velstandsveksten i samfunnet. Matens andel av forbruket har sunket fra 40 % til drøyt 10 % i industriland etter krigen år. Samtidig har sysselsettingen i jordbruket i de fleste vestlige land falt enda mer. Med mat i overflod holdes inflasjonen nede, industrien får råvarer og lønnsveksten kan begrenses, samtidig som kjøpekraften øker. Politikerne kan konsentrere seg om andre deler av samfunnet, samtidig som arbeidskraft stadig frigjøres fra jordbruket.

Det er likevel ikke allmenn politisk forståelse i Norge for at jordbruket er en del av våre verdifulle naturressurser og vårt næringsliv, slik som olje, fisk eller vannkraft. Dette til tross for at jordbruket og tilknyttet næringsmiddelindustri sysselsetter om lag 100 000 mennesker fordelt over hele landet. Produksjonsverdien i næringsmiddelindustrien utgjør rundt 100 milliarder kroner, varer som ellers ville blitt importert og belastet handelsbalansen. Norsk jordbruk står for om lag 50 % av maten vi spiser på energibasis i Norge. Norsk næringsmiddelindustri står likevel for over 80 % av salgsverdien i det norske markedet, grunnet bearbeiding av importerte varer som sukker, olje, fett, korn og annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like etter årtusenskiftet er matoverskuddet fra det forrige århundret blitt borte. Globalt har etterspørselen økt fortere eller i beste fall i takt med tilbudet de siste årene, til tross for at det aldri er blitt produsert mer mat på jorda. Norsk jordbruk bidrar også til å heve den globale produksjonen ved å utnytte våre naturgitte ressurser for matproduksjon.

Vinteren 2008 ble vi igjen påminnet at mat er en strategisk råvare. Eksportstopp og andre tiltak iverksatt vinteren 2008 bl.a. på argentinsk hvete, indisk basmatiris eller av Vietnam og Egypt på ris, ble utført uten konsultasjon med Verdens handelsorganisasjon -WTO. Til tross for at alle landene er WTO-medlemmer. Internasjonal handel er åpenbart ikke sikrere enn de overskudd som til enhver tid måtte finnes hos eksportlandene. Svinner overskuddene blir også eksporten borte.

To land, USA og Kina, har hatt et snitt på nesten tre femtedeler av verdens kornlagre de siste årene. Kina eksporterer knapt ris eller hvete, så USA er i grunn siste utvei om alt annet svikter. Hvorvidt Norge vil bli prioritert av USA, eller om USA vil eksportere korn til Saudi-Arabia i en krisesituasjon er i dag ukjent. Norge har i dag ingen nasjonal kornlagerordning, den ble avviklet sammen med Statens kornforretning i 1995 i forbindelse med GATT-avtalen basert på Uruguay-runden. Vi, som de fleste andre land, er avhengige av at det til enhver tid er tilgjengelige overskudd på verdensmarkedet.

Et eksempel på matens strategiske betydning er at flere land nå har begynt å sondere mulighetene for å drive jordbruksproduksjon utenfor landets egne grenser, og fremst av disse er Kina og Saudi-Arabia. Begge er stater med god inntjening som følge av industrialisering og økte priser på fossil energi. Samtidig har de begrenset landareal, lite vann og befolkninger som fortsatt øker.

De politiske konskvensene av en større knapphet på mat kan bli dramatiske. Derfor vil nasjonal matproduksjon og forsyningssikkerhet bli viktigere for nesten alle verdens land, enten landet heter Norge eller Nigeria. Dessuten må Norge som stor bistandsaktør, og bistandsminister Erik Solheim, disponere ressursene slik at vi bidrar til å sette land i Sør i stand til å håndtere den vanskelige forsyningssituasjon som oppstår som følge av uro i finans- og matmarkedene. En ny virkelighet vil også utfordre utenriksdepartementet på handelspolitikk og en annen innretting i WTO-forhandlingene. Verden trenger nå en politikk for å utløse det globale produksjonspotensialet i størst mulig grad. Det trengs en rekke produktivitetsrevolusjoner i land i Sør, særlig i Afrika, sentral-Asia og deler av Sør-Asia.

Hovedspørsmålet de kommende tiår vil derfor bli hvordan vi skal skape en jordbrukspolitikk som kan bidra til at verden får den ønskete produksjonsvekst. Svarene fra «Den grønne revolusjon» og framveksten av vår egen jordbrukssektor gir retning. Infrastrukturen rundt bonden må styrkes gjennom forskning og formidling, bedre veier og tilgang til innsatsfaktorer som såvarer og gjødsel og ikke minst vann. Dessuten, og det er kanskje viktigst: bonden må få en pris for produktene som gjør at investeringer og innsatsen lønner seg, samt eierskap til den jord han og hun dyrker. Det vil kreve mer stat og mindre marked enn i dag.

Med finanskrisen friskt i minne øker mulighetene for nettopp å styrke regulering og politikk generelt. For jordbruket kan det gi det nødvendige stimuli for å løfte næringen i Vesten som en del av motkonjunkturpolitikken, og globalt for å skape det nødvendige løft for å doble verdens matproduksjon de kommende to generasjoner.

•Forfatteren har bidratt til

artikkelsamlingen «Mellom

maktene» som nylig er utgitt.

Han kommer også snart med

boka: «Kan jordbruket fø verden?

Jordbruk og samfunn i det

21. århundret»