FILM: Oscar-nominasjoner er ikke bare frukten av hardt, kunstnerisk arbeid – men også langvarig kampanjearbeid rettet mot Oscar-juryen. Noen ganger dukker det opp en film på lista, som gjør at man begynner å lure på om det er viktigere å kjenne de riktige folka, enn faktisk å lage kvalitetsfilm.
«The Quiet Girl»
Drama
«Langt fra god nok til å havne på en Oscar-liste.»
«The Quiet Girl» er en slik film. Det som imponerer mest, er at teamet rundt har fått en middelmådig film til å framstå som noe mye mer enn den er. Filmen har riktig nok et viktig budskap, men byr på lite utover det estetiske. Store manus- og regiproblemer, gjør at den aldri skulle vært nominert til en av de beste utenlandske filmene under årets Oscar. For den debuterende regissøren Colm Bairéad, er en slik nominasjon en stor fjær i hatten, men hadde den vunnet, ville jeg spist en levende skilpadde i frustrasjon.
Sendt vekk for sommeren
Lagt til den irske landsbygda på 1980-tallet, møter vi niåringen Cáit (Catherine Clinch). Hun er ei taus jente som verken passer inn på skolen eller i den store søskenflokken.
Hun vandrer avgårde uten å si fra, sengevæter er hun også. Alle ser på henne som ei skrulle. Den høygravide moren og den fordrukne faren er blitt slitne av vesle Cáit, og løsningen blir å sende henne vekk for sommeren.
Morens kusine Eibhlín (Carrie Crowley) og hennes ektemann Seán (Andrew Bennett) tar ansvaret for å passe på Cáit. Mens Eibhlín framstår omtenksom og kjærlig, er ektemannen Seán fåmælt og fraværende i møte med den tilbaketrukne jenta. Faren til Cáit glemmer å ta kofferten hennes ut av bilen før han kjører hjem igjen, og seinere viser denne forglemmelsen seg å få konsekvenser for Cáit.
Nydelige detaljer
Filmen er basert på boka «Foster», eller på norsk, «Tre lys», av irske Claire Keegan, og i filmen snakkes det for det meste irsk, uten at det byr på utfordringer. Kameraet fanger opp nydelig detaljer, det være seg innklippsbilder av tapet-vegger, kjeks, kjøkkenet eller tv-apparat, eller når kameraet står helt stille på stativ for å kjenne temperaturen i en scene. Det er ikke alltid man skjønner betydningen av disse bildene før lenger ut i filmen, men det er fint nok til at det visuelle får et visst særpreg.
Hun er farlig god
Det man derimot stusser over, er at instruksjonen av skuespillerne ikke nødvendigvis samsvarer med scenene de inngår i. Selv om Cáit ikke nødvendigvis trenger å være stille hele tida, blir hun plutselig svært skravlete når hun for første gang er helt alene med Seán. For Cáit er det ganske tydelig at Seán ikke er like gjestfri som kona Eibhlín, og at hun våger å prate som om de er to gamle mennesker, er merkelig. Det er flere scener som ikke følger historiens gang, og selv om dette muligens er skildring av irsk kultur, blir det forvirrende for seerne.
Forblir taust
Cáit er muligens like storøyd og på vakt i boka, men i filmen burde regissør Bairéad, som også har skrevet manuset, skapt et rom for større karakterutvikling hos henne. Det vil være urettferdig å påstå at unge Catherine Clinch ikke er en bra skuespiller, men regissøren skulle i det minste ha gitt henne flere følelsesmessige strenger å spille på. Det som kulminerer i et slags oppgjør på slutten, forblir taust og ikke traust slik det kanskje burde ha vært.
Dør av fedme
Når det er sagt, er det tydelig at «A Quiet Girl» har et budskap å komme med. Manglende pleie og omsorg kan føre til utenforskap hos barn og ungdom. Hvert eneste barn skal bli sett, hørt og akseptert for det der. Ikke alle voksne klarer å være gode foreldre, men ingen barn skal fortjene å bli forsømt av den grunn. Ikke alle filmer trenger å ha en handling der noe står på spill heller, men at denne filmen havnet på Oscar-lista, er et mysterium det er umulig å skjønne seg på.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
