: Torgeir Husby og Synne Sørheim,  Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. De egentlige dommerne i denne saken?Foto: Lars Eivind Bones / Dagblade
: Torgeir Husby og Synne Sørheim, Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. De egentlige dommerne i denne saken?Foto: Lars Eivind Bones / DagbladeVis mer

Hva skjer a'?

Ikke mange ble klokere av den siste vurderingen til Den rettsmedisinske kommisjon, skriver psykolog Pål Grøndahl.

I de siste dagene har vi fått et lite innblikk i en verden vi vanligvis har lite tilgang til. Den rettsmedisinske kommisjon, psykiatrisk gruppe kom mandag med sin vurdering av psykiaterne Aspaas og Tørrisen sin tilleggserklæring. Det var ikke mange som ble klok av.

Da kommisjonen godkjente den første rettspsykiatriske erklæringen til Sørheim og Husby «uten vesentlige bemerkninger» utløste det undring og kritikk. Flere tok til orde for at kommisjonen ikke hadde sett elefanten i rommet, fordi fagfolk som hadde lest den lekkede erklæringen hadde mange og sterke innvendinger til erklæringens premisser og konklusjon. Det lekket ut at kommisjonen angivelig hadde vært uenig seg imellom, men de benektet noen som helst lekkasje og hevdet at de kanskje hadde blitt avlyttet? Det er i alle fall spesielt. Bedre skulle det ikke bli. Da kommisjonens kritiske bemerkninger til Aspaas og Tørrisens erklæring ble offentliggjort, skapte det enda mer furore. 
Bemerkningene ble lest opp i retten, og siden jeg faktisk var tilstede der og da snappet jeg opp reaksjoner fra andre journalister som spontant uttalte «de er jo gærne» og «dette er ren hevnaksjon». De sakkyndige, som ble bedt om å utdype flere momenter i erklæringen, svarte sindig at de i løpet av relativt kort tid ville gjøre det. Men det må ha svidd litt.

Så på mandag 21.mai i år kom vurderingen fra kommisjonen til de sakkyndiges tilleggserklæring. Der ble det på ny stilt tilleggsspørsmål om premisser og konklusjon, men at kommisjonen tok erklæringen «til etterretning». De fleste gikk da, undertegnede inklusive, ut i fra at erklæringen var godkjent, riktignok på en lunken måte. Så kunne Den rettsmedisinske kommisjons leder Tarjei Rygnestad (som er leder for alle de fire gruppene som Den rettsmedisinske kommisjonen består av, inklusive den psykiatriske) opplyse oss om at den nok likevel ikke var godkjent. Men, kunne han videre opplyse oss om, uttrykket å «å ta til etterretning» blir brukt for å signalisere at man ikke fullt ut har godkjent en erklæring, men for å unngå flere skriftlige runder heller vil overlate til retten den videre behandling. Forvirrende? Antageligvis.

Heller ikke etter denne foreløpig siste runden har det manglet på kritiske røster. Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle kaller det en villet beinkrok. Psykiater Pål Hartvig tok til orde for at de krumspring kommisjonen har kommet med reflekterer at de måtte vise at de ikke var direkte påvirkelige av en folkelig opinion, og Hartvig mener at det hele kunne virke som taktikkeri. Også den medietrente psykiater Finn Skårderud, som har fått det reneste kræsjkurs i rettspsykiatri, benevnte i «Aktuelt» 22. mai i år dette kunne minne om et absurditetens teater.

Så hva skal vi så tro, vi som ikke sitter i kommisjonen og som ikke vet hva de har tenkt og resonnert?
Kommisjonen har lest begge erklæringene grundig og jeg håper virkelig at deres uttalelser er basert på en kritisk sans og ikke på taktikkeri og ærekjærhet. Som utenforstående vil jeg ikke fremme konspiratoriske ideer om kameraderi og prestisje. Til det kjenner jeg ikke til kommisjonens arbeidsform og hvordan de har tenkt i denne saken. Slik jeg ser det ligger problemet i deres kommunikasjonsform. Deres vurderinger har kommet frem på en måte som skaper undring og tvil til hva de holder på med. Til og med Aspaas og Tørrisen trodde først at deres erklæring var godkjent, og da står det til stryk måten dette er blitt formidlet. Kanskje en PR konsulent hadde vært tingen. Kommisjonen har brukt de samme formuleringene i over hundre år, og det er kanskje på tide med en fornying. Det som fungerte for hundre år siden er neppe helt gangbar mynt i dag. Det kommisjonen ønsker å kommunisere må de formidle bedre enn det som har skjedd hittil, ikke minst fordi retten må forstå de innvendinger som kommisjonen har. Retten består av både lekdommere og fagdommere. Det er retten som tilslutt sitter igjen med den varme poteten i hendene — er Behring Brevik tilregnelig eller ikke? Slik kommisjonen har gitt sine tilbakemeldinger, kan det ikke være lett for retten å ta stilling til hvilken erklæring de bør følge. Forvarer Lippestad har nå bedt om at retten tar kontakt med kommisjonen for å få utdypet hva de egentlig mener. Det virker fornuftig.

Så får vi håpe at både de sakkyndige i saken og leder for den psykiatriske gruppen i Den rettsmedisinske kommisjon er bedre til å formidle seg muntlig enn skriftlig. For deres skriftlige formidlingsevne ser ikke ut til å bli oppfattet som særlig imponerende i denne saken. Ved en god muntlig fremstilling vil retten ha nytte av den samlede ekspertises råd og vurderinger. Det trengs — sårt.

HVA SKJER? Pål Grøndahl ble ikke mye klokere av den siste vurderingen fra Den medisinske kommisjon, skriver han. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
HVA SKJER? Pål Grøndahl ble ikke mye klokere av den siste vurderingen fra Den medisinske kommisjon, skriver han. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet Vis mer