VELREGISSERT: Anders Sømme Hammer går bakom det offisielle bildet av hva den norske innsatsen i Afghanistan innebærer. Her er statsminister Jens Stoltenberg på 17. mai-besøk i Meymaneh. Foto: Lars Kroken / SCANPIX
VELREGISSERT: Anders Sømme Hammer går bakom det offisielle bildet av hva den norske innsatsen i Afghanistan innebærer. Her er statsminister Jens Stoltenberg på 17. mai-besøk i Meymaneh. Foto: Lars Kroken / SCANPIXVis mer

Hva skjer i Afghanistan?

Flere anonyme skarpskyttere og én journalist gir forskjellige svar på et avgjørende spørsmål.

||| ANMELDELSE: Det finnes — heldigvis — et sug etter å få vite hva som egentlig foregår i Afghanistan. I Danmark vakte boka «Jæger — i krig med eliten» voldsom oppsikt da den kom ut for nøyaktig ett år siden, og man kan tenke seg at «Med mandat til å drepe — norske skarpskyttere i Afghanistan forteller» er inspirert av oppstusset rundt den boka.

Men der Jæger-boka framsto som en viktig, detaljert beretning fra operasjoner danske myndigheter ikke hadde snakket stort om, blir mange av de anonyme historiene i «Med mandat til å drepe» rett og slett for anonyme.

Hva skjer i Afghanistan?

Detaljene, stedene og navnene er visket ut, og man står igjen med det som litt for ofte blir mytebygging om norske superskyttere.

Det finnes passasjer som er både interessante og sjokkerende, øyeblikksbilder av hva krig er for noe i dag. Men det fungerer ikke helt som bok - hovedinntrykket jeg sitter igjen med er verken ny innsikt eller forargelse, dessverre. Det måtte være forargelse rettet mot forlaget som ikke har hjulpet skarpskytterne mer.

For språket er i overkant ubehjelpelig — en slags blanding av Sølvpilen og en rollespill-manual.

Det starter umiddelbart: «Skarpskytterens fremste parole bærer sagn om storverk som aldri kommer for dagen. Som når kongeørna brer mektige vinger over reinkalven på eggen av et fjellmassiv.» Når de involverte finner ut at Taliban er i nærheten, er det «gjødsel for skarpskyttere i blomst», får vi høre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva skjer i Afghanistan?

Kanskje er det urettferdig å kritisere skarpskyttere for å bomme på metaforene, men det burde ha vært mulig å få mer ut av materialet som åpenbart ligger her. Det som kunne vært en realistisk, viktig skildring av hvordan det egentlig er, virker i blant merkelig kunstig i stedet. Men noe kommer fram likevel - om norske soldaters vanskelige oppdrag, deres holdninger til fienden, og deres håp om at dette skal lykkes, ikke minst av hensyn til kvinnene i Afghanistan — de vil «slå et slag for utvikling og likeverd», som en av skarpskytterne skriver, i tråd med norske myndigheters forhåpninger.  

Kontrasten til en annen bok om Afghanistan som kommer ut i høst, «Drømmekrigen», er stor, ikke bare fordi Anders Sømme Hammer ikke deler optimismen med hensyn til krigens kvinnefrigjørende potensial. Som eneste norske journalist har han bodd i Afghanistan i tre år, et faktum som kunne gjort det fristende å lage en helteberetning om den modige nyhetsjegeren som trosser krigens farer. Men Sømme Hammer har skrevet en annerledes krigskorrespondent- beretning, med en forteller som hele tiden problematiserer sitt eget ståsted. Han er åpen på at han som journalist ikke bare har edle motiver for å dra ned — også han søker spenning og oppmerksomhet. Den første entusiasmen legger seg imidlertid raskt, boka er en slags dannelsesreise der Anders Sømme Hammer — sammen med leseren — gradvis ser håpet om at militæroperasjonene i Afghanistan bidrar til å skape et bedre samfunn svinne hen.

«Det må bli verre for at det skal bli bedre», får Sømme Hammer stadig høre av representanter for norske styrker og myndigheter. Den oppfatningen får ikke mye støtte i denne boka. Det samme gjelder tanken om at norske soldater driver med noe helt annet og mer høyverdig enn det amerikanske styrker gjør.

Boka er dels beskrivelser av krig og hverdagsliv i Afghanistan, av kvinners virkelighet, av private sikkerhets-selskapers kynisme, av narkomane i Kabul. Disse bitene er levende og godt fortalt, men det er i kapitlene som tar for seg medienes dekning av krigen og forsvarets manglende åpenhet at boka virkelig skrur seg til. Sømme Hammer er streng med journalistkolleger som kjøper forsvarets versjoner for lett, og han er enda strengere når han går forsvaret i sømmene.

For hva skjer når «åpenhetsstrategien» til Forsvaret først og fremst fører til at det blir lettere for mediene å legge fram forsvarets fortellinger?

Anders Sømme Hammer hevder ikke at han har avdekket noen konspirasjon. Men han viser fram forsvarets og myndighetenes vilje til å tegne et bilde av den gode krigen, takket være «et velsmurt informasjonsmaskineri der alt går ut på å sette soldatene i et best mulig lys». Med «Drømmekrigen» har Sømme Hammer kastet sand i det maskineriet. Det er nok til det beste for alle. Man trenger ikke være Wikileaks-guru for å se verdien av denne alternative versjonen av hva som skjer i Afghanistan.