Hva skjer i NFF?

Mye bør rettes på i NFF, men samtidig er spenningene uttrykk for generelle utfordringer i skjæringspunktet mellom frivillighet og profesjonalisering.

Meninger

Det ville være en overdrivelse å si at NFF nyter stor tillit blant publikum for tiden. Landslagets resultater er jevnt over begredelige, og landslagssjefen har hyppigst utmerket seg med omtrentlig tåketale. De gangene han har vært tydelig, har han ikke kommet stort bedre ut av det.

Forbundets administrasjon fremstår ofte som lite åpen, og med en pengebruk og et lønnsnivå som møter liten forståelse på grasrota.

Det er derfor god grunn til å stille spørsmål ved mange ting i norsk fotball, og det er lett å være enig i at mange av prosessene foregår i relativt lukkede kretsløp, hvor nysgjerrigheten på kunnskap fra utenforstående miljøer er mindre enn den burde ha vært, både sportslig og på andre måter. Ikke minst prosessen rundt forslaget til nytt seriesystem, hvor jeg selv deltok i debatten, er ett av flere eksempler på dette.

Samtidig er det viktig å være klar over at slike problemer slett ikke er særegne for NFF. Like mye som å levere ammunisjon for oss som er kritiske både til topptung administrasjon med alt for mange ledere, til uvettig pengebruk og til ignoransen overfor både supportere og grasrota i norsk fotball, illustrerer problemene mer generelle dilemmaer når frivillige organisasjoner profesjonaliseres og kommersialiseres.

I boka «Norsk Idrett — indre spenning og ytre press» identifiserer Kari Steen-Johnsen tre ulike logikker som spilles ut mot hverandre i den moderne idretten. Den opprinnelige og fundamentale er den frivillige amatørlogikken, som bygger på at idretten er en demokratisk medlemsorganisasjon som eies av medlemmene. Når idretten vokser og får stadig tettere bånd til både politikk og marked, utfordres denne logikken av to andre.

Den politisk-administrative logikken er opptatt av å ha et tydelig skille mellom strategiske og operasjonelle prosesser og beslutninger. Styret ansetter en administrasjon som ivaretar den daglige virksomheten. Selv konsentrerer styret seg om å definere mål og langsiktige linjer. Selv middels store idrettslag har i dag ofte fast ansatte daglige ledere.

Adminstrativt ansatte er som regel profesjonelle og ansatt på bakgrunn av kompetanse, ikke fordi de har barn som spiller på fotballaget. At stadig flere lag har betalte trenere med spesifikk kompetanse er uttrykk for en lignende profesjonaliseringsprosess.

I tillegg har avhengigheten av markedet, og at for eksempel særforbund er involvert i mer rendyrket forretningsvirksomhet, ført til fremveksten av en tredje logikk: den profesjonelle forretningslogikken, med vekt på inntjening og inspirasjon fra næringslivet.

Det er ikke til å unngå at det oppstår en rekke spenninger mellom disse logikkene. Den politisk-administrative logikken fører fort til at administrasjonen begynner å leve sitt eget liv, og grasrota føler at sentrale beslutninger unndras demokratisk kontroll. Den profesjonelle forretningslogikken gjør at ledere rekrutteres fra et sjikt som sammenligner seg med topp- og mellomledere i næringslivet, med de konsekvenser dette har for lønnsnivået. Avstanden til frivilligheten på grasrota blir stadig større.

Samtidig er det liten tvil om at selve kompleksiteten i store idrettsorganisasjoner gjør at mange prosesser vanskelig kan gjøres til gjenstand for fullverdige demokratiske prosesser. Selv mindre idrettslag krever mye administrasjon for å ivareta relasjonen til offentlige myndigheter, til lokale idrettsråd, kretser og særforbund og til eventuelle samarbeidsparnere i næringslivet.

Konfliktene i NFF kommer slik sett ikke som noen overraskelse, og alle problemene kan ikke knyttes til inkompetente enkeltpersoner. En slik nyansering er ikke til hinder for å understreke at det er behov for utluftning i NFF, og at det må utvikles bedre forståelse i administrasjon og ledelse for at norsk fotball eies av medlemmene, det vil si av klubbene. Et godt råd kan i tillegg være å tenke på publikum mer som en del av fotballfamilien, altså som medlemmer, enn som kunder.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook