Hva skjer i Serbia?

SERBIA HAR

det siste året gjennomgått en rekke kraftige rystelser, rystelser som langt på vei har unngått nyhetsbildet i Norge. Hele verden fikk med seg drapet på statsminister Djindjic for snart ett år siden, men etter dette har det vært stille, øredøvende stille, i norsk offentlighet.

Rystelsene har på kort sikt bremset transisjonsprosessen, men de langsiktige konsekvensene kan bli langt større. Dialogen mellom Beograd og Pristina om Kosovo-provinsens fremtidige status og samarbeidet med krigsforbryterdomstolen i Haag er viktige prosesser som kan ta en ny retning som følge av utviklingen.

De siste dagene av 2003 var tunge dager for alle som har kjempet mot det siste tiårets kriger, undertrykkelse og manipulasjon. Et mislykket tredje forsøk på å velge president, samt en oppslutning på nesten 40% for radikale- og nasjonalistiske partier, var et utfall man minst kunne ønske seg.

De påfølgende ukers regjeringsforhandlinger i januar i år har heller ikke gitt grunn til å tro at forholdene vil bli radikalt bedre med det første.

EN ØKONOMISK OG SOSIAL

krise har rammet landet med full tyngde.

Uenighet og offentlig skittkasting mellom de demokratiske partiene har bidratt til å øke politikerforakten. For en stor del av befolkningen føles situasjonen nå verre enn under Milosevic. Her har de demokratiske kreftene som overtok etter Milosevic mislykkes i å formidle og synliggjøre hva de faktisk har oppnådd.

Folks forventning til en rask forbedring av egen livssituasjon var dessuten alt for høy i forhold til hva man faktisk kunne gjennomføre de siste tre årene.

Mange av reformene har handlet om forhold på makroplan. Dette hjelper så lite når arbeidsplassene forsvinner, pengene krymper og prisene stiger. Manglende resultater vil gi nasjonalistiske krefter enda større mulighet til å spille på folks misnøye.

NORSK FOLKEHJELP

har i en årrekke støttet krefter i det sivile samfunn i hele regionen, med det mål å skape bevissthet og engasjement. Har denne innsatsen vært forgjeves? Foreløpig er vår konklusjon at uten den samlede støtten fra det internasjonale samfunn hadde situasjonen vært langt mer kritisk.

Det er viktig å opprettholde engasjementet, ikke bare i form av økonomisk støtte, men også politisk solidaritet overfor demokratiske reformkrefter i Serbia. Selv om norske medier har glemt denne delen av Europa, er det like fullt Norges nærområde.