INGENTING Å TILBY: «Jeg kan ikke kjærlighet, sier Goli fra Irak. Barn? Nei, nei. For hva har han å tilby? Hva vil han kunne komme til å tilby? Nothing!» skriver forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Norsk Filmdistribusjon
INGENTING Å TILBY: «Jeg kan ikke kjærlighet, sier Goli fra Irak. Barn? Nei, nei. For hva har han å tilby? Hva vil han kunne komme til å tilby? Nothing!» skriver forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Norsk FilmdistribusjonVis mer

Hva skjer med oss?

KRONIKK: Norge har blitt et samfunn som lukker øynene for andres lidelse .

Nei, alle kan ikke komme hit. Nei, Norge kan ikke redde alle verdens fattige og ulykkelige. Ja, vi må ha et strengt regelverk. Økonomien kollapser i Sør-Europa samtidig som flyktninger fra Afrika og Asia banker på dørene deres og trenger seg ulovlig inn, skal vi ta oss av dem? Nei.

Men hva skjer med et samfunn som utvikler to standarder for behandling av mennesker? Som lukker øynene for andres lidelse fordi vi ikke har svaret på ovennevnte problemstillinger. Der flertallet lever så trygt, velregulert og forutsigelig som et menneskeliv kan leves, mens det i det samme samfunnets ytterkant eksisterer folk helt på grensen i enhver forstand. Som har flyktet fra uholdbare forhold og på farefullt vis kommet seg hit og får midlertidig opphold fordi de er under atten og alene.

Vi oppbevarer dem til de fyller atten og kan sendes tilbake igjen. Bruker så lite ressurser som mulig på den utakknemlige oppgaven. Plasserer menneskematerialet i avsidesliggende triste institusjoner med minimale tilbud og lar dem vente. Hva skulle vi ellers gjøre? Forære dem skoletilbud, hybel og motorsykkellappen, så ville vi oversvømmes av ulykkelige trengende. Så det er ikke en løsning. Av mangel på løsninger stuer vi dem bort og lar dem utvikle angst, apati, depresjon og desillusjon. Tre, fire eller fem års ren venting «in the middle of nowhere» til den dagen de blir atten og brevet kommer om at «saken er avsluttet fra vår side».

Fra et system som aldri møter dem ansikt til ansikt. Politikere, saksbehandlere, dommere som slipper å se dem i øynene og å høre dem fortelle om hva de har rømt fra og hva de skal returneres til, enten det er krigen vår i Afghanistan, eller en voldelig stefar i Irak som lover norske myndigheter på telefon at om stesønnen dukker opp vil han skyte ham.

Mor- og farløse og framtidsløse flykter de til Norge med en naiv forestilling om at det skal være noen som ser, forstår, kan hjelpe i «verdens beste land». For slik promoterer vi oss i utlandet, sånn snakker våre politikere om landet vårt, slik ser vi på oss selv, fredsnasjon, fredsprisutdeler, menneskerettighetenes fanebærer som ikke kriger, bare intervenerer humanitært uten andre siktemål enn å redde sivile som lider under onde regimer. Som gjerne plukker flisene ut hos andre, men ikke registrerer bjelken i sitt eget øye.

Vi ser ikke og vil ikke se, det erfarer disse barna bittert. Så er det ikke andre å sette sin lit til enn Gud, Allah. Men han griper ikke inn dessverre, før muligens i neste liv, som nok er å foretrekke, så de tar livet av seg eller av hverandre, det er jo ikke noe å tape, annet enn de siste sigarettene i pakken. Ingen vei ut. Ikke skole, ikke arbeid, bare en lammende ødeleggende lediggang. Kontrollerte, klientifiserte, institusjonaliserte og med stadige sykere psyke, til de sendes tilbake eller går under jorda med alt det innebærer av kaos og lovløshet og nye fluktforsøk.

Forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Mette Møller / Dagbladet
Forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Mette Møller / Dagbladet Vis mer

Til de slutter å håpe, resignerer, gir opp, gir faen. Kjærlighet? Jeg kan ikke kjærlighet, sier Goli fra Irak. Barn? Nei, nei. For hva har han å tilby? Hva vil han kunne komme til å tilby? Nothing! Og slik blir han behandlet, utelukkende som et problem vi vil kvitte oss med, slik behandler vi våre brødre og søstre, jeg hadde nær sagt, midt blant oss, men der er de jo ikke, plassert langt utenfor så vi slipper å se dem og høre historiene, heldigvis, det er jo ulidelig de små timene Margreth Olins film «De andre» varer.

Hva skjer med oss? Hvorfor er det ikke tema? Hvorfor er det ikke den største saken i valgkampen? Hva vil politikerne gjøre med en verden så skakkjørt og urettferdig at vi blir inhumane i den. Der de tilfeldigvis heldige har vennet seg slik til rikdom og trygghet og fordeler, at de oppfører seg som om de har gjort seg fortjent til det. Lever med andres lidelse like i nærheten uten å plages og uroes. Hvorfor diskuterer vi ikke en ny økonomisk verdensorden, hvorfor setter ikke de smarteste hjernene våre seg sammen og prøver å finne en løsning, hvorfor er vi ikke rasende på de mektige som fucker opp verden for å berike seg, hvorfor demonstrerer vi ikke, organiserer oss og krever omfordeling og et minimum av rettferdighet, må det en tredje verdenskrig til?

Det var etter den andre verdenskrig lederne var ledere og tok affære. Det var gått for langt, gått opp for alle hva som kan skje når folk flest ikke klarer å lese tidens faresignaler eller lukker øynene for dem av bekvemmelighetsgrunner eller lar seg forføre av følelsen av å tilhøre de utvalgte privilegerte som trenger mer land, mer livsrom, mer!

Menneskerettighetene ble satt på dagsorden, FN ble opprettet, én eneste Jord var tanken, én menneskehet, en lov over alle andre fordi framtid er felles, eller?

Kronikken ble publisert i Dagbladets papirutgave 27.10.2012.