BARE VERDENSMESTER: Obama-tilhengeren Monica Cabbler har fortsatt grunn til å vise amerikanske muskler til venninens Ipad-kamera — det er lenge til USA slutter å være det mektigste landet i verden. Men noe globalt imperium som leder på absolutt alle områder, er landet ikke lenger. 
Foto: Larry Downing / Reuters / NTB Scanpix
BARE VERDENSMESTER: Obama-tilhengeren Monica Cabbler har fortsatt grunn til å vise amerikanske muskler til venninens Ipad-kamera — det er lenge til USA slutter å være det mektigste landet i verden. Men noe globalt imperium som leder på absolutt alle områder, er landet ikke lenger. Foto: Larry Downing / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Hva skjer med verden hvis USA ikke har makt til å styre?

Blir det fredeligere, eller blir jordkloden et enda farligere sted? spør Henrik Thune.

Vi har selvfølgelig hørt det mange, mange ganger før - denne rungende, nesten mytiske spådommen om at USAs globale storhetstid straks er over. Og det er ikke noe rart i det. For det er jo slik USAs viktigste talerør til verden, Hollywood, alltid har iscenesatt USAs historiske skjebnedrama, som den uhyre mektige supermakten, konstant truet av en plutselig undergang, eller nederlag.

Først var det atombombeundergangsfilmene og sovjetrussiske spioner på 50-tallet, senere avmakten etter Vietnamkrigen, snikende Japanere med Sony-Walkmen på 80-tallet, og, de siste tjue årene, et langvarig sammensurium av klimakatastrofer, asteroider og aliens som enten knuser Frihetsstatuen eller erobrer Washington. Som oftest på selveste «4th of July».

Nå - midt i USAs femtisjuende presidentvalgkamp - er altså den samme gamle, dystre spådommen om USAs undergang her igjen. Men denne gangen er det ikke i form av eventyrfilmer fra Hollywood.

HENRIK THUNE: Artikkelforfatteren er statsviter, tidligere diplomat og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
HENRIK THUNE: Artikkelforfatteren er statsviter, tidligere diplomat og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Denne gangen kommer spådommene tvert om i form av tørre akademiske resonnementer og fakta skrevet av USAs aller fremste forskere og eksperter innen mitt eget fag, studiet av internasjonal politikk, og ligger i bunker og stabler i bokbutikker over hele USA.

Selv sto jeg for eksempel for ikke så lenge siden ved et stort eikebord midt inne i det som regnes som Washingtons oase for folk med interesse for politisk litteratur, bokbutikken Kramerbooks åtte kvartaler fra Det hvite hus, og bladde gjennom et lass nyutgitte bøker og tidsskrifter. Og det var ikke oppløftende lesning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nesten alle seriøse utgivelser bar sterkt nedslående titler som, «The End of the American Era», «American Decline», «Why America Failed» eller «It's Even Worse Than it Looks».

I en av artiklene, skrevet av Jimmy Carters tidligere sikkerhetsrådgiver Zbiginew Brezenski, het det typisk: «Hvis ikke USA straks rydder opp i eget hus, er vår storhetstid nå slutt.» Intet mindre.

Spørsmålet er med andre ord dette: Er det ikke bare et sentimentalt Hollywood-øyeblikk denne gangen? Står vi faktisk ved begynnelsen av noe såpass storslått som USAs endelige tilbakegang som verdensmakt og imperium?

Standardsvaret på dette spørsmålet, det som ofte gis av de fleste politikere og aviskommentatorer, både her i Europa og i USA, er at man ikke må overdrive.

President Obama er selv blant dem, og har nylig lagt seg til formuleringen, «America is back», for å møte velgernes framtidsbekymringer. Og der er jo ikke så rart. Obamas jobb er å berolige markeder og velgere. Dessuten har mange spådd skrekkelig feil om USAs framtid før. Det mest kjente tilfellet er fra valgkampen i 1960, den mellom Richard Nixon og John F. Kennedy. På denne tiden, høsten 1960, skal Kennedy visstnok ha vært fullstendig overbevist om at Sovjetunionen var i ferd med å vokse seg mektigere enn USA, mens Nixon uttalte, rørende upatriotisk, at USA «er blitt en ynkelig, hjelpeløs gigant».

Et par tiår senere gjentok det seg en liknende feilslutning. Denne gangen var det frykten for Japans økonomiske vekst, og ikke minst, den kjente historikeren Paul Kennedy som i boka «The Rise and Fall of Great Powers» fra 1987 spådde at Japan snart ville ta over makten i verden, og USA ville lide nederlag, bare et par måneder før Japan forsvant inn i en resesjon landet ennå ikke har kommet seg ut av, og USA vokste seg sterkere enn noen gang før.

Så det er altså ikke så rart at mange forsøker å tilbakevise ryktene om USAs historiske tilbakefall. Men jeg tror likevel at det er et klassisk eksempel på en virkelighetsfortrenging. Eller for å si det enda spissere: Jeg tror egentlig ikke det er tvil om hva som er i ferd med å skje. Vi har kommet til et historisk veiskille i internasjonal politikk. Saken er ikke at USA slutter å være den mektigste makten i verden. Det kommer USA antakeligvis til fortsatt å være i mange, mange år ennå. Selv et Kina med uavbrutt økonomisk vekst (noe som ikke er særlig sannsynlig), har tiår igjen før det er i nærheten av USAs nivå. Saken er en annen, nemlig at selv om USA kommer til å være sterkest, kommer USA ikke til å greie å styre og forme verden på den måten landet har gjort i mer enn 70 år.

For det er fort gjort å glemme det - vi har levd i en helt spesiell og særegen verdenshistorisk epoke etter 1945. Det er en epoke der Washington har hatt ressurser til å dominere og lede verden på absolutt alle områder - økonomi, popkultur, teknologi, politikk og militærmakt - og på en måte ikke noen makt har gjort noen gang tidligere i historien. Under Storbritannias såkalte «Pax Britannica» mellom 1815 og 1914 rådde London på det meste over knapt ti prosent av verdensøkonomien. USA, til sammenlikning, kontrollerte mer enn førti prosent av verdensøkonomien i 1945, og har aldri vært lavere enn tjue prosent, helt til nettopp nå.

Kort sagt: Hvis det noen gang har eksistert noe som kan kalles et globalt imperium, så er dette USA de siste sytti årene, og det er dette imperiet som nå nærmer seg slutten.

Hva USAs tilbakefall skyldes? Det skyldes at den verden vi lever i har forandret seg. Det skyldes at USAs middelklasse er svekket, og at en ny gigantisk middelklasse er i ferd med å reise seg i Asia og Latin-Amerika. Det skyldes at unge mennesker med internett og frihetslengsel tar over makten i Midtøsten og vender USA ryggen. Men det er noe annet som virkelig paralyserer Washington - og gjør USA til akkurat den sårbare giganten som Nixon snakket om under valgkampen for 52 år siden. Republikanerne og demokratene har blitt til ideologiske partier, og greier ikke lenger å samarbeide.

En annen av Washingtons respekterte eksperter på utenrikspolitikk, professoren Stephen M. Walt, oppsummerer det sånn: «USA har styrt verden siden krigen. Men nå er det over, og ingen vet hva som kommer etterpå.»

Jeg tror Walt har helt rett. Det er akkurat dette som er det store politiske spørsmålet for det 21. århundre:

Hva kommer etterpå hvis den amerikanske æraen tar slutt? Hva skjer med muligheten for globale klimaavtaler? Hva skjer med faren for kriger mellom stormakter? Hva med kampen for menneskerettigheter og internasjonalt økonomisk samarbeid og styring?

Følg oss på Twitter

Alt dette avhenger av hva som kommer etter Amerika. Og jeg tror mange vil bli overrasket over hvor mye farligere og enda mer komplisert og kaotiske sted verden kan komme til å bli. USA har ført kriger. USA har brutt internasjonale lover. USA har vært imperiet som dikterte sin egen kultur og ideer på resten av verden. Men USA er også det motsatte. For det er USA som har tvunget gjennom samarbeid; som har bygget FN; som har preket frihet; og som, på godt og vondt, har tvunget gjennom en hegemonisk stabilitet i en verden som ellers er mye, mye skjørere enn det vi ofte tenker på.

Det er omtrent som Jens Bjørneboe beskrev det ved begynnelsen av Amerikas æra, i et essay, i 1952. Vi lever mellom to angstpoler, skrev han.

Den ene er angsten for USAs suverene makt over verden; den andre er uroen for tomheten, etterpå.