VANSKELIG KJÆRLIGHET: «Onegin», som danses i Operaen, er en av de mest populære og følelsesmessig komplekse klassiske ballettene. Foto: Jörg Wiesner / Det Norske Opera og Ballett
VANSKELIG KJÆRLIGHET: «Onegin», som danses i Operaen, er en av de mest populære og følelsesmessig komplekse klassiske ballettene. Foto: Jörg Wiesner / Det Norske Opera og BallettVis mer

Klassisk ballett i Operaen:

Hva skjer når de er er forelsket i hverandre, bare ikke samtidig?

Nasjonalballettens «Onegin» handler både om modning og om kjærligheten som ikke vil seg.

Kommentar

Noen ganger går man opp på tåspissen og ned i følelsesdypet, samtidig. For tiden danser Nasjonalballetten «Onegin» i Operaen i Bjørvika. Dette er en av de mest populære klassiske ballettene, kanskje fordi det er en av de følelsesmessig mest komplekse. Kjærligheten er, som så ofte, en vanskelig sak, men den er vanskelig av mer sammensatte grunner i mange av de andre store ballettverkene. «Onegin» er da også skapt så sent som på sekstitallet, men av et gammelt kildemateriale. Koreografen John Cranko og dirigenten Kurt-Heniz Stolze tok for seg en verseroman av Aleksander Pusjkin fra fra begynnelsen av 1800-tallet, satte den til omorganisert musikk av Peter Tsjaikovskij, og skapte en klassiker.

I kjernen av «Onegin» er en kjærlighetshistorie. Den er gjensidig, men umulig. Tatjana og Onegin vil rett og slett ikke ha hverandre på samme tid. Når de møtes, er hun ung, uerfaren og svermerisk. Han er en blasert levemann. Hun forelsker seg intenst; han synes forelskelsen hennes er barnslig og beklemmende. Onegin avviser Tatjana hardt og forårsaker også en katastrofe i familien hennes. Flere år senere møtes de igjen. Nå er Onegin herjet og plaget. Tatjana er selvsikker og verdensvant, og fornemt gift. Denne gang er det han som vil ha henne, og hun som avviser. Tatjana står alene igjen, etter en modningsprosess som har gjort fryktelig vondt, som modningsprosesser har det med å gjøre.

«Onegin» er et visuelt sukkertøy, med smektende musikk. Når den resonnerer så sterkt som den gjør, har det likevel kanskje mer å gjøre med ballettens blikk på forelskelse og kjærlighet. Den som ser «Onegin» spør seg uvegerlig om hva eller hvem man egentlig er forelsket i når man er forelsket. Tatjana og Onegin elsker versjoner av hverandre som ikke eksisterer samtidig. Hans avvisning av henne er kjip, men følelsene hans er veldig menneskelige — man forelsker seg eller forelsker seg ikke i enkeltpersoner slik de er der og da, ikke slik de kanskje kan komme til å bli.

Tatjanas avvisning er mer kompleks. Det er nok ikke slik at hun ikke lenger føler noe. Men kanskje har hun kommet dit at det er for mye annet som spiller inn enn disse følelsene, kanskje er han for markant forskjellig fra fantasimannen hun en gang så for seg, kanskje ser hun nå situasjonen slik at det vil gå for mye på integriteten og selvrespekten løs å velge Onegin. Hvordan man leser begges følelser, avhenger av tolkningen av musikken, koreografien og danserne.

I koreografien er det mye frenetisk og fortvilet, over et hinder som ikke skyldes noen ytre motstand, men som likevel er umulig å overvinne. Fienden er uflaks, dårlige valg og dårlig timing. Maktesløsheten er komplett. Det vil ikke bli de to.

Klassisk ballett er i seg selv en konservativ kunstform, med fokus på gamle, strenge teknikker og trinn, og kulisser og kostymer som ligner de som ble brukt for over hundre år siden. Men den tradisjonsrike formen kan iblant være den fineste innpakning for en tematikk som ikke er knyttet til bestemte tider eller steder.