Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Hva skjer når en datter må være mor for mamma og partner reduseres til pleier?

Ambisiøs debutroman snubler i grep og språk.

ANMELDELSE: Skuespilleren Hallvard er gift med forlagsredaktøren Sara og står på scenen da teppet brått går ned i hans eget liv. Sara er havnet i koma etter en bilulykke og blir etter hvert totalt pleietrengende.

Romanen skildrer året etterpå for den 15 år gamle datteren Agnes, og Hallvard som romantisk insisterer på å ta vare på sin hjerneskadde kone utenfor institusjonene.

Romanen fortelles gjennom hyppige perspektivskifter mellom far og datter, samt historiske tilbakeblikk til Agnes fødsel og samlivets første stunder. I tillegg deler Rottem inn i akter, og lar scener fra Ibsens «Fruen fra havet» fungere som symboltung tilleggstekst.
Mater mor Hva skjer når en datter må agere mor for sin egen mamma og en partner blir redusert til pleier? Det er slike spørsmål boka baler med, og Rottem går langt i å beskrive hverdagstragedien som et omvendt mor-datter-forhold:

«Få se hvor stor du er? Hvor stor er du? Sååå, stor, sier jeg og flytter armene og beina hennes som om hun var en sprellemann. — Skal jeg smøre inn huden din isteden? sier jeg, da jeg er blitt lei av min egen stemme.»

Det hele er en maktesløs kamp mot erkjennelsen av at livet aldri kommer til å bli det samme. Tidvis er det godt tegnet — som i scenen hvor Hallvard viser den tidligere språkkyndige forlagsredaktøren Sara hennes siste ferdigstilte utgivelse, som hun nå overhodet ikke kan ta imot, verken intellektuelt eller fysisk.

Ingen Ellida I «Forestillinger om et hjem» skorter det ikke på ambisjon eller komposisjonsgrep.

Hva skjer når en datter må være mor for mamma og partner reduseres til pleier?

Problemet er bare at de benyttede grepene er brukt så mange ganger før. For eksempel refereres en sms-samtale ved å la meldingene gjengis i sin helhet i to kolonner på hver side.

Å bryte opp teksten på denne måten er såpass gammelt nytt at det bare virker maniert. Å ta inn Ibsen som en co-pilot i tekststrukturen er heller ikke vellykket.

Jeg opplever aldri at Ellida Wangels begjærlige, destruktive drifter og frihetslengsel tilfører nåtidsdramaet relevans eller undertekst. Situasjonene som skildres blir for ulike, selv om også utroskapshistorier ligger og vaker under overflaten i Rottems kjernefamilie.

Språklig flat Språklig er romanen relativt flat, og debutanten mister pondus når hun skal skildre et barns bevissthet, Agnes som liten er for naivt gjengitt til at skildringen blir troverdig.

Det er hovedpersonenes refleksjoner etter ulykken som styrer teksten, og da er det en svakhet når også tenkningen som de voksne fører blir så naivistisk og enkel.

Resultatet blir at karaktertegningene er for svake til at jeg lar meg berøre av Rottems dystre familietragedie.