EN ANELSE SANNHET: Forfatter Erling E. Gulbrandsen har hentet mange erfaringer fra eget liv når han nå har skrevet debutromanen «Brødre».             Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
EN ANELSE SANNHET: Forfatter Erling E. Gulbrandsen har hentet mange erfaringer fra eget liv når han nå har skrevet debutromanen «Brødre».             Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Hva skjer når far alltid er hånlig og sønnen må påta seg ansvaret for mors lykke?

Erling E. Gulbrandsen (56) har tatt utgangspunkt i egen familiehistorie i romanen «Brødre».

(Dagbladet): Det begynner med postkortet. Et livstegn fra Nepal. Men hvem er det fra? Datteren som Helge ikke har hatt kontakt med på ti år, eller kan det være fra broren som forsvant på havet for 25 år siden, men som aldri ble funnet?

- Jeg har en bror som skriver postkort, smiler Erling E. Gulbrandsen.

Debutromanen hans «Brødre» er lansert. Han har allerede sett den ligge i bokhandelen, og kjenner han er spent. Hva hvis leserne tror hovedpersonen er ham?

- Jeg har ikke tatt en Knausgård, sier han.

- En del av historien er min, og så har jeg diktet videre, omarbeidet og funnet på. Jeg ville peke på noe langt utenfor min egen person. Det er blitt en roman der jeg blant annet har ønsket å undersøke hvordan barn blir flyvedyktige. Jeg ville se på det fine samspillet mellom små gutter og pappaen deres. Dominert av farens uforutsigbarhet, tvetydige signaler og stadige krenkelser av sønnene.

Han tar en liten pause.

- Og moren deres, hun som ikke har noen oppskrift på hvordan leve i en familie der ting ikke ble som hun drømte om. Men dette er en ingen selvbiografi, for hvem hadde giddet å lese om Erling Gulbrandsen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historien måtte ut

Erling G. Gulbrandsen er professor ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er spesialist i samtidsmusikk, musikk-kritiker i Morgenbladet, og har tidligere gitt ut faglitteratur.

Han sier denne boka bare måtte ut. At i løpet av tre uker i fjor, raste han ned ord etter ord, og da forlaget hadde lest, mente de at inni all teksten hans, lå det en roman.Den måtte graves ut. Det har tatt flere år.

- Min egen historie inneholder vanskelige ting. Det har ikke vært alvorlige forhold som vold eller incest, men dysfunksjonelle samspill som over tid setter spor i barna. Dette var en dynamikk jeg ville gå inn i, sier han.

Boka hans handler om tre brødre som vokser opp på 60-, 70- og 80-tallet i Oslo. I en familie der det som foregår bak lukkede dører ikke kan snakkes om, men former dem på svært ulike måter. Fortellerstemmen er Helge. Det er han som ser tilbake på hvordan han selv er blitt. Og brødrene. Særlig storebroren Vidar som forsvant på havet. Men som ingen helt har forsont seg med at kan være død.

- Hvordan er det å vokse opp i en atmosfære av utrygghet? Hvor et hånlig snøft fra faren kan gi barna vondt i magen resten av dagen. Og hvor barn påtar seg ansvaret for mammas lykke. Det er et umulig prosjekt.

Ikke orket lese

Gulbrandsen mener det ikke finnes vanntette skott mellom selvbiografien og den skjønnlitterære romanen. At begge sjangre låner fra hverandre.

- Ved å bruke egne erfaringer, får man en nerve i teksten som jeg tror det er vanskelig å finne ellers, sier han.

- Hva tenker familien din om denne boka?

- Moren min er glad for at jeg har fått til en roman, men har ikke orket lese hele ennå. Brødrene mine er begeistret og sønnene mine syns det er spennende. De kjenner historien min fra før, og vet at dette ikke har noe med dem å gjøre, sier han og legger til at han ikke har døtre, ingen datter som han ikke har hatt kontakt med på ti år. Han har heller aldri opplevd skilsmisse.

- Faren min døde for ti år siden.

- Kunne du skrevet boka hvis han levde?

- Nei, men grunnen er sammensatt. Det handler også om at denne boka kunne jeg ikke skrevet da jeg var 25. Det er tanker og erfaringer jeg har brukt år på å komme fram til.

- Har det vært terapi å skriv romanen?

- Nei, det ville vært uinteressant. Jeg syns det er for mye av slike bekjennelsesromaner. Dette er ikke en ventilering, men et ønske om å skrive dirrende litteratur som angår flere, sier han.