RUSSISK GJEST: Mikhail Sjisjkin, russisk forfatter - har vært deltaker på Kapitel 10-festivalen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
RUSSISK GJEST: Mikhail Sjisjkin, russisk forfatter - har vært deltaker på Kapitel 10-festivalen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Hva skjer på en litteraturfestival?

I fem dager har diktere av alle slag og mange nasjonaliteter oversvømmet Stavanger.

||| STAVANGER (Dagbladet): Kapittel 10 er slutt for i år. Årets tema «hukommelse» har vist seg å være anvendelig til så mangt. Selvfølgelig ligger jo noe av hele diktningens vesen i å bearbeide sine egne erfaringer.

Romaner kan handle om å sette i gang en kjede detaljerte bilder av fortidas hendelsesforløp, som hos for eksempel Marcel Proust. Eller Karl Over Knausgård, som har diskutert Prousts innflytelse med kolleger som Dag Solstad og Henrik Langeland.

Men folk har også fått møte Carl Frode Tiller, som i høst kommer med tredje bind av en sterk trilogi der tapet av hukommelsen er utløsende for handlingen.

Forfattere har i ei halv uke utvekslet erindringer i all gemyttlighet, for eksempel Einar Økland og Jan Erik Vold, eller de har snakket om bearbeidelsen av kollektive minner som nærmer seg smertegrensa, slik svensken Steve Sem-Sandberg gjør det i romanen «De fattige i Lodz».

Man har snakket om hukommelsens vesen og om hukommelse og ideologi. Man har møtt forfattere som har brukt sine minner til å skrive bøker om sin egen, personlige fortid, for eksempel Tove Nilsen som med «Nede i himmelen» har skrevet tredje bok i sin «skyskraper»-trilogi, eller Aslak Sira Myhre som ikke bare er polemisk i boka «Herskap og tjenere».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens Tove Nilsen skriver om en oppvekst i en drabantby i Oslo på 1960-tallet, forteller Sira Myhre personlig om å være det han kaller en «oljeunge» i Stavanger i det svarte gullets glansperiode.

Begrepet «hukommelse» passer heller ikke spesielt dårlig på et omfattende program om moderne, russiske diktere som har vært arrangert under festivalen. Det er prisverdig og spennende at Cappelen Damm i løpet av året har utgitt en hel serie oversettelser av nyere russisk litteratur, fra et klima der dikterne må stole på sin egen hukommelse. Makthavernes er ikke nødvendigvis pålitelig.

Mikhail Sjiskin, Viktor Jarofejev, ukrainske Andrej Kurkov, rumenske Mircea Cartarescu, dessuten den russiske journalisten Julia Latynina, skildrer alle på sitt vis den nye situasjonen i Øst-Europa etter murens fall. Litt på sida av disse forfatterne, men ikke mindre sjokkerende i sin innfallsvinkel, er Nicolai Linin med sin selvbiografiske roman «Sibirsk oppdragelse».

De fleste forfattere understreker at de har valgt et ensomt yrke. De færreste er del av noe diktermiljø. Enkelte av dem møter hverandre på Aschehougs hagefest, men ellers? De ses på festival. I Norge er det etter hvert 30-40 av dem hvert år. Foruten de faglige innslagene, treffer forfatterne kolleger i mindre høytidelige sammenhenger, til lunsj, middag, en øl i en bar eller på et nachspiel.

Dermed rives de for noen timer eller dager ut av sin akk, så ensomme kamp med ordene. En slik sosial kontakt er et kjærkomment biprodukt av festivalkulturen. Det har trolig ført til at norske forfattere kjenner - og husker - hverandre bedre enn kolleger i de aller fleste andre land.