Hva skjer på Thorbjørnrud?

Motforestillingene mot å satse på vekst i norsk forskning står svakt, mener Arvid Hallén, direktør i Forskningsrådet.

I MIDTEN AV MARS møtes Regjeringen på Thorbjørnrud til budsjettkonferanse. Med utgangspunkt i den brede politiske enigheten om opptrapping av den offentlige forskningsinnsatsen, skulle vi forvente at den ligger fast. Men det foreligger motforestillinger. Det er reist tvil om vi får nok igjen for mer penger til forskning. Det er også hevdet at det ikke er «kapasitet» i systemet til økt satsing. En tredje motforestilling går på at ubrukte forskningsmidler ved årets slutt skyldes for mye penger i systemet. Ingen av disse motforestillingene er gode. Det må satses sterkt, langsiktig og forutsigbart.OECDs landrapport om Norge ble i Aftenposten tolket slik man ville ha lite igjen for å trappe opp forskningsinnsatsen. Dette var en uheldig feiltolkning. Hovedkonklusjonen er at Norge vil stå overfor store innovasjonsutfordringer og at disse må møtes gjennom en langsiktig oppbygging av forsknings- og utdanningskapasiteten. Det er riktig at det advares mot økt offentlig innsats for å forsere næringslivets forskningsinnsats. Men denne advarselen må leses i sin kontekst. Det advares mot å forsøke å nå målet om at næringslivet skal forske tilsvarende to prosent av BNP primært ved å øke offentlig finansiering. Dette er de fleste innforstått med. Norsk næringsliv er så langt unna toprosentmålet at det må ta atskillig tid før man kan være der.

SELV OM RAPPORTEN advarer mot en forsert opptrapping, kan den ikke leses som en advarsel mot en fornuftig opptrapping av offentlige virkemidler til næringsrettet forskning. Vi har meget gode erfaringer med brukerstyrt forskning. At dette er en god støtteform går fram av den «rullerende» evaluering Møreforskning gjennomfører. Siste rapport fra prosjektet bekrefter at innsatsen samlet lønner seg meget godt, både kommersielt vurdert og ikke minst i forhold til den langsiktige kompetanseheving og alliansebygging prosjektene har bidratt til. Med andre ord: Det er en klok strategi å fortsette utbyggingen av forsknings- og utdanningssystemet i Norge. Vi har for eksempel fortsatt færre doktorgrader pr innbygger enn våre nordiske naboer. Det er også gode grunner til å mobilisere næringslivet gjennom gode partnerskap mellom offentlig og privat finansiering.Men er det nok kapasitet i det norske forskningssystemet til å tåle en opptrapping av innsatsen? Dette spørsmålet stilles som om økte forskningsmidler skal fange opp ledig kapasitet. Dette er en underlig forutsetning. Økte midler skal sikre vekst både gjennom flere forskerårsverk og bedre laboratorier og utstyr. En opptrapping er bygging av ny kapasitet. Det store spørsmålet må være hva som sikrer opptrappingen tilstrekkelig retning og kvalitet. Nøkkelen her er langsiktige og forpliktende nasjonale prioriteringer og tilstrekkelig kapasitet i forskerutdanningen.

VI HAR NETTOPP fått en god oppdatering i en ny NIFU STEP-rapport om forskerrekrutteringen (Rapport 2/2007). Her går det fram at til tross for en betydelig vekst i antall stipendiatstillinger i de siste årene, var det i 2005 likevel et «underskudd» i antall stillinger på 300 i forhold til den opptrappingsplan Stortinget selv hadde sluttet seg til. I 2006 fikk Universitets- og høyskolesektoren en øremerket vekst på 350 stipendiatstillinger, mens det for inneværende år ikke ble bevilget en krone til nye stipendiater. Dermed kommer vi enda mer på etterskudd. Her ser vi en manglende langsiktighet og forpliktelse i forhold til nøkkelforutsetningene for opptrapping av norsk forskning. Selv om stipendantallet hadde vokst i samsvar med målene, ville tilgangen på kandidater, særlig innefor naturvitenskap, vært for knapp i forhold til veksten i andre midler de siste årene. Dette har et stykke på vei latt seg løse gjennom en betydelig utenlandsk rekruttering, til stor berikelse for norsk forskning. Vi får tilgang til flere talenter, det sikrer bredere nettverk og større spennvidde i det faglige grunnlaget, noe som også bidrar til økt faglig dynamikk. Hva er det som gjør norsk forskning attraktiv for utlendinger? Det er særlig to forutsetninger som må til for å kunne tiltrekke oss ledende forskere fra utlandet, toppmiljøer og topp utstyr. Ved utgangen av 2007 vil vi ha 35 Sentre for fremragende forskning og Sentre for forskningsdrevet innovasjon. De fleste av disse er - eller vil raskt bli - svært attraktive miljøer. Laboratorier og avansert vitenskapelig utstyr er en annen nøkkelforutsetning for å gjøre Norge til en attraktiv forskningsnasjon. Dette er et svakt punkt i det norske systemet. Utstyrsbevilgningene har vært for lave og for varierende, selv om særlig Forskningsfondet har gitt noen gode år. På dette området må vi få på plass mer målrettet innsats. Forskningsrådet er derfor i gang med en konkret handlingsplan som i løpet av året skal legge et grunnlag for en ny giv og en ny langsiktighet på dette feltet.

HVA SÅ MED «overføringene» i FoU-systemet, at midler må overføres fra et budsjettår til et annet? Må ikke dette tas til inntekt for at det er for mye penger i systemet og at opptrapping ikke er rett medisin? Hvorfor har for eksempel overføringene i Forskningsrådet økt? Jeg mener det er alvorlig at dette fortolkes som «penger på bok» som ikke finner sin anvendelse. Ingenting er mer uriktig. Forskningsrådet får sine bevilgningsbrev fra departementene når budsjettåret begynner. Bevilgningsbrevene er detaljerte og forteller hvilke aktiviteter vi får midler til og hvor mye som bevilges. Det er først når dette foreligger at vi kan iverksette planene for hvordan midlene til nye tiltak skal anvendes. Det skal lages utlysningsgrunnlag, søknader skal skrives og søknadsbehandles og prosjektmidler skal tildeles. Når institusjonene får sine bevilgningsbrev, må prosjektet bemannes og innpasses i forhold til andre forpliktelser. Ingen kan forundres over at dette må ta tid. Dermed vil forbruket for nye tiltak være i utakt med bevilgningen det første året. Tre firedeler av overføringene fra 2005 til 2006 i fjor var forsinkelser i oppstarten av prosjekter. Resten var midler som var fordelt til tiltak, men hvor søknadsbehandlingen ikke var sluttført.

FORSKNINGSRÅDET har igangsatt tiltak som skal redusere noe av overføringene. Vi er selvsagt opptatt av at overføringene ikke skal skape politiske problemer, men vil samtidig gå i rette med at dette er uttrykk for manglende anvendelsesmuligheter eller sen saksbehandling. Gitt at Stortinget ikke vil endre tidspunktet for vedtak av statsbudsjettet, er det flere tiltak som kan redusere overføringene - langsiktighet, forutsigbarhet og mindre bundne budsjettildelinger. Hvis opptrappingen var forutsigbar og hovedtrekkene i Forskningsrådets forslag til anvendelse sto fast, ville vi kunne forberede anvendelsen av midlene på en helt annen måte.Med andre ord: Motforestillingene mot å satse på vekst i norsk forskning står svakt. Ingen ting kan være riktigere enn å satse på kunnskap og dermed holde fast ved den opptrapping som Stortinget sluttet seg til i juni 2005 og som Soria Moria-erklæringen stadfestet.