Hva slags diskriminering kan vi godta?

Kirken har nulltoleranse for rasistisk motivert diskriminering, mens kvinner og homofile tydeligvis representerer en helt annen kategori.

En av helgens store nyhetssaker dreier seg om at sognepresten i Oppdal, Joseph Moiba fra Sierra Leone, har blitt nektet å utføre begravelser fordi pårørende har ønsket seg en annen prest. Diskusjonen har dreid seg om hvorvidt dette er rasisme, og sammenligningen med hvordan også kvinnelige, fraskilte og homofile prester trer til side av hensyn til pårørende blir trukket frem av flere av debattantene. Uten å ta stilling til selve innholdet i saken, som sikkert er mer kompleks enn det media får frem, og i full respekt for presten som står frem med sin fortelling om diskriminering, mener jeg likevel saken peker på prinsipielle problemstillinger når trossamfunn skal snakke om diskriminering.

Nils-Tore Andersen, leder i Kirkerådet, trekker i søndagens Aftenposten frem at Moiba som ordinert prest med alle fullmakter ikke er «noen nesten-prest; han er 100 prosent prest i Den norske kirke.» Ifølge Andersen sier Bibelen at vi alle er like; og derfor kan ikke kirken akseptere noe annet. Også preses i Bispemøtet Olav Skjevesland støtter sogneprest Moiba fullt ut. Han uttaler at «Det må være veldig krenkende ikke å få gjøre den tjenesten han er kalt til å gjøre.» Han påpeker at mennesket er skapt i Guds bilde, og synes det er «et rart signal å sende når man setter en person til side fordi han er farget.»

Også avisen Vårt Land har dekket denne saken grundig. Den nye lederen i Presteforeningen, Gunnar Mindestrømmen, sier at de er veldig opptatt av at ingen skal bli diskriminert. Han godtar ikke sammenligningen med at kvinnelige, fraskilte og homofile prester i enkelte tilfeller trer til side etter ønske fra pårørende. Han mener saken i Oppdal er spesiell fordi den handler om møte med en ukjent kultur og etnisitet. De andre problemstillingene, hevder han, «er av en annen type og dreier seg om teologiske spørsmål som går på den enkeltes samvittighet. Spørsmål om etnisitet passer ikke inn i en slik kategori.»

Når disse sentrale aktørene i norsk kristen offentlighet så unisont viser sin medfølelse og opprørthet i denne saken og effektivt tar avstand fra diskriminering, ser jeg grunn til å spørre: Hvorfor er diskriminering på bakgrunn av hudfarge noe helt annet og mye mer alvorlig enn diskriminering på bakgrunn av kjønn, sivilstand eller seksuell legning? Det er Mindestrømmen som går lengst i å prøve å forklare hva som er så mye verre med denne saken: de andre sakene «dreier seg om teologiske spørsmål som går på den enkeltes samvittighet.» Slikt forstått er det altså lettere å argumentere teologisk for å diskriminere kvinner, skilte og homofile, mens etnisitet representerer en annen kategori. Så lenge det ikke finnes noe i «den enkeltes samvittighet» som kan legitimerer diskrimineringen på bakgrunn av hudfarge må den altså tas mye mer alvorlig.

Siden Mindestrømmen bringer begrepet «kategori» på banen lurer jeg på hva som gjør etnisitet til noe som ikke kan sammenlignes med andre kategorier. Skal en forstå et menneskes identitet, også teologisk, er det nettopp slike kategorier som tas til hjelp: Kjønn, seksualitet, sosial posisjon, etnisitet/hudfarge, sivilstand, alder, religiøs tilhørighet. Slike og andre kategorier kan tas i bruk for å identifisere mennesker, og for å se hvordan de ulike klassifiseringssystemene hver for seg og sammen skaper hierarkier og grupperinger. Noe av det mest utfordrende og komplekse er nettopp hvordan mennesker, som alltid tilhører flere av disse kategoriene, forhandler mellom sine ulike identiteter, og hvordan det kan oppstå konflikter mellom de ulike kategoriene. Et eksempel kan være hvis en persons seksuelle legning kommer i konflikt med den religionen hun/han tilhører, eller hvilke motstridende signaler etniske og/eller religiøse minoriteter som tilhører samfunnets øverste sosial lag blir møtt med. Et tredje eksempel kan være hvordan lesbiske kristne opplever at deres seksualitet er akseptert, men ikke hvis de velger å endre sivilstand og inngå partnerskap/ekteskap.

Et annet trekk ved denne saken er hvordan Bibelen blir brukt i argumentasjonen. Ifølge Andersen, lederen i Kirkerådet, sier Bibelen at vi alle er like, mens Biskop Skjevesland påpeker at mennesket er skapt i Guds bilde. Disse referansene kunne vel like gjerne være brukt for å forsvare at kvinner eller homofile partnere skal få være prester? Hvis alle er skapt i Guds bilde og er like, skulle det jo ikke spille noen rolle hvilken kategori folk tilhører. Men som vi har sett, alle er like bare innenfor bestemte kategorier, tilpasset gitte sammenhenger.

Mange av bibel-tekstene som ofte brukes for å legitimere at alle er like for Gud, bygger på en hierarkisk tenkning som favoriserer heterofile menn tilhørende en bestemt etnisk gruppe. Også i tidlig kristendom fantes det ambivalens i forhold til hvorvidt kvinner, slaver, og de med annen etnisk bakgrunn hadde samme verdi og menneskelighet som elitens menn, som deltok i den teologiske samtalen.

Bibelen er heller ikke entydig på at alle er like for Gud. Vi har bak oss en 2000 år lang debatt, som ennå ikke er avsluttet, hvor det er uenighet om hva det innebærer at også kvinnen er skapt i Guds bilde: Betyr det at Gud har kvinnelige sider og/eller at kvinner kan være prester? Det er en lang vei å gå før det settes ut i praksis at alle er like for Gud og at alle mennesker, uavhengig av hvilke kategorier de tilhører, er like mye skapt i Guds bilde.

DISKRIMINERT: Sognepresten i Oppdal, Joseph Moiba fra Sierra Leone, har blitt nektet å utføre begravelser fordi pårørende har ønsket seg en annen prest. Marianne Bjelland Kartzow spør hva slags diskriminering Kirken godtar etter debatten om Moibas sak. Foto: PER ROAR BEKKEN/OPP Vis mer

Norsk lovverk tar høyde for å beskytte arbeidstakere mot diskriminering, og kirkens talspersoner ønsker åpenbart å være i front når noen blir møtt med rasistiske holdninger. Dette er et enormt viktig arbeid, og folk må rope høyt når de opplever slike holdninger, slik Joseph Moiba har gjort.

Det pågående utredningen om det nye lovforslaget vedrørende diskriminering av kvinner og homofile i trossamfunn viser dessverre at det i en norsk sammenheng går an å gradbøye diskriminering. Kirken, og flere andre trossamfunn, har nulltoleranse for rasistisk motivert diskriminering, mens kvinner og homofile tydeligvis representerer en helt annen kategori.