Hva slags elitisme?

REKTORKANDIDAT Kristian Gundersen lever nok dessverre ikke opp til sine egne krav om elitisme i sin kronikk i Dagbladet 18.9. Det er ikke mye elitepreg i påstanden om at vi har et «håpløst prosjekt». Han leser vår kronikk i Dagbladet 4/9 om utdanning som om vi skrev om forskning. Og deretter polemiserer han sterkt og heftig mot oss uten noen gang å sjekke sine egne kilder. Da må vi belære kandidaten Gundersen om at kildekritikk er et elementært grep ved alle metoder knyttet til teksttolkning. I vår kronikk om forskning i Dagbladet 9/8 fremholdt vi det meget positive i at flere internasjonale forskningsevalueringer har gitt UiO en meget sterk posisjon i Europa. Og vi understreket at ledelsens ansvar må være å fastholde og ambisiøst videreføre dette gode nivået. I vår neste kronikk om utdanning la vi vekt på at denne sterke satsningen på forskningsprofil ved UiO må kombineres med en reell ivaretakelse av det dannelsesprosjektet som UiOs tunge ansvar for utdanning av store ungdomskull er. Hvordan dette samlet skal kunne kategoriseres som «håpløst» og «instrumentelt», er ikke mulig å forstå. Men hva vi forstår er at kandidaten Gundersen har behov for å konstruere en motstander i mangel av bedre argumenter. Da er det nok dessverre han som er instrumentell og ikke vi.Hans Skjervheim er den norske filosofen som har arbeidet mest med uttrykket instrumentalisme som Gundersen nå kjekt omgir seg med. Ifølge Skjervheim er en av «det instrumentalistiske mistakets» viktigste kjennetegn å objektivere og tingliggjøre forskningsmateriale. Dette er spesielt alvorlig dersom forskningsmaterialet er mennesker. Et effektivt middel til objektivering er nettopp det å ikke lytte til det den andre sier. Da behandles den andre som en ting og ikke som et menneske. Men Gundersen går lenger enn det Skjervheim kunne tenke seg. Ikke bare har han sluttet å lytte til det vi sier, men han hevder endatil at vi sier noe helt annet enn det vi noen gang har sagt.

I SIN KRONIKK demonstrerer Gundersen manglende vilje til å plassere både forskning og utdanning i en samfunnsmessig sammenheng. Han skriver om utdanning og forskning som om samfunnet ikke fantes. Forskningen skal være spisset, utdanningen skal gis av de samme spissete forskerne. I hans forsøk på å beskrive sitt rektorteams annerledeshet er det lite nytt og lite spennende nytenkning. Mer er det ikke å si. Dessuten er hva Gundersen ikke sier dypt problematisk. Både forskningens og undervisningens kvalitet må også måles i deres etiske, innovative og kulturelle relevans i et samfunn. UiO må lede sin utdanning klokt og modig slik at den bidrar til å styrke handlekraft, kritiske perspektiver, etisk dømmekraft og global solidaritet. I et annet innlegg i Dagbladet 18.9. skriver en gruppe sentrale lærere ved UiO følgende: «Det må være et hovedkjennetegn ved et eliteuniversitet at det har en ambisjon om å danne store ungdomskull til ikke bare å tilegne seg kunnskap, men å se konsekvenser og å forholde seg kreativt og kritisk til den. Det er dette dannelse innebærer.» Rektorvalget ved UiO dreier seg om hvilken kandidat som kan innfri dette dannelsesoppdraget. Kristian Gundersen kan det øyensynlig ikke.