KRITIKKVERDIG Per Edgar Kokkvold beskylder de som mener noe annet for å være ukritiske Det er kritikkverdig i seg selv, mener artikkelforfatteren.
Foto: Jørn H.Moen, Dagbladet
KRITIKKVERDIG Per Edgar Kokkvold beskylder de som mener noe annet for å være ukritiske Det er kritikkverdig i seg selv, mener artikkelforfatteren. Foto: Jørn H.Moen, DagbladetVis mer

Hva slags kritikk er kritisk journalistikk?

Kokkvolds utspill handlet kanskje ikke bare om mangelen på kritisk journalistikk, men like mye om hans egen innvandringsskepsis.

Debattinnlegg

Leder av Kringkastingsrådet Per Edgar Kokkvold anklager norske medier for å ikke utfordre hva han konsekvent kaller «de gode krefter» i flyktningekatastrofen. Han savner altså den kritiske journalisten. Men hva slags kritikk er det egentlig han lengter etter?

Jeg er enig med Kokkvold i at journalister alltid skal være kritiske, og alltid stille vanskelige og muligens ubehagelige spørsmål. Men slik jeg leser innlegget hans, er jeg kanskje uenig med han i hva det å være en kritisk journalist innebærer. For det er ikke opplagt. Hva slags kritisk journalistikk er det Kokkvold etterlyser?

Mener han mangel på kritiske spørsmål i forhold til enkeltpersoners uttalelser, for eksempel flyktningenes egne historier? Mener han det mangler selvkritikk hos journalister som kan opplever stor sympati i møte med flyktningene? Eller er det en mer udefinerbar manglende kritikk i møte med en sterk opinion — folkestemningen -  han etterlyser? Eller — alt dette?

Kokkvold ønsker uansett å utvide debatten, invitere flere inn, og problematisere det som skjer. Alt dette er jeg enig i. Men der Kokkvold bare ser ut til å ønske flere kritikere til innvandring, til den massive flyktningestrømmen, eller mot dem som ønsker at Norge skal ta imot flere på flukt, ønsker jeg å utvide debatten også i en annen retning. Som for eksempel i form av maktkritikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Journalister bør da vel også spørre slike spørsmål, som: Hvem tjener på dagens system, med stengte grenser og streng asylpolitikk? Hvem har lagt premissene for dagens asylpolitikk i Europa? Hvem taper på det som pågår, og hvilke konsekvenser får dagens grenseordninger for «den lille mann» - som jo også er en type journalister selv ønsker å ta stilling til fordel for. «Den lille mann», eller dame, kan vel ikke avgrenses til oss som bor her fra før og dermed «rammes» av dem som kommer? Han/hun må da like gjerne være en av disse som er på flukt og møter et svært byråkrati med makt over hans/hennes liv og fremtid.

For eksempel kan en kritisk journalist spørre: Hvor er debatten rundt de enorme økonomiske kostnadene ved å ha en streng grensekontroll i Europa? Er det fornuftig bruk av europeiske skattekroner og bruke milliarder av dem på grensekontroller, overvåkningsutstyr og svære byråkratier som skal vurdere folks rett til opphold? Kunne disse pengene være brukt mer fornuftig? For eksempel på å integrere de som faktisk kommer hit?

Skal man klare å være prinsipielt kritisk som journalist, må man ha et fundament og noen verdier å være kritisk ut i fra. Ved siden av sannhetskravet og ytringsfriheten, begge svært viktige, er nettopp respekten for menneskeverdet essensielt i presseetikken. Det er som alle vet et stort gap mellom den formelle annerkjennelsen av menneskerettighetene, og de faktiske muligheter mennesker har til å realisere dem. Særlig gjelder dette sosiale rettigheter, som retten til et arbeid, til et helsetilbud, til en utdanning eller til et sted å bo. Eller til det aller mest grunnleggende, retten til vann og mat. Journalister som virkelig tar på alvor hele spekteret av menneskeverdets betydning står altså ovenfor vanskelige valg og utfordringer. Journalistikk er ikke plankekjøring.

Noe av spenningene i journalistikkens demokratiske samfunnsoppdrag handler om hvor radikalt man velger å tolke menneskeverdet. For her finnes jo paragraf 1.5 i Vær varsom-plakaten, for dem som ønsker å ta dette svært alvorlig:
«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

I så fall er det å være en kritisk journalist å være en som stiller vanskelige spørsmål til krefter som utfordrer disse viktige prinsippene. Det skjer nå, hver dag, i flyktningenes møte med Europa, Europas grensepolitikk og asylpolitikk. Å være en kritisk journalist kan derfor bety mye mer enn å hente inn såkalte kontrære stemmer i noe man opplever som et konsensus.

Det er vanskelig å se at ikke innvandringskritikerne har kommet til orde under flyktningekatastrofen: De som forvalter maktapparatet i Norge i dag har en innvandringskritisk politikk. De får absolutt taletid. De har bare ikke samme gjenklang i befolkningen som før. Det folkelige engasjementet er hjemme, som for eksempel via den enorme frivillige innsatsen i Refugees Welcome to Norway-prosjektet, og den realpolitiske utviklingen i Tyskland, har flyttet det offentlige debatten rundt folk på flukt.

I panikken over dette, blir det nå kastet ut begreper som «godhetstyranni» eller beskyldninger over å ha blitt kaldt «onde», fra dem som nå har mistet kontrollen over hvor debatten står. Budskapet mottas ikke lenger som en selvfølgelighet, men blir kritisk ettergått av mange vanlige folk, og heldigvis noen journalister.

I flyktningekatastrofen har journalister for en gangs skyld hatt to "lille mann"-perspektiver: frivillige som hjelper flyktninger, og flyktningene selv. Da får du den forholdsvis uvanlige situasjonen at det er mye nyhetsstoff om vanlige grasrotmennesker, som er uvant for publikum i alle politiske leire.

Jeg tenker at flyktningekrisen på mange måter har bidratt til en god og bred dekning av utlendingsfeltet generelt sett, og mye bedre enn da man lot en enkeltsak som Maria Amelie dominere journalistikken for noen år siden.

Nå har vi som seere og lyttere fått innblikk i mange sider ved å være flyktning, reiserute, smugleretapper, utfordringer ved grensene, paradoksene i lovverket, og nivået på mottakelsen i Norge. Så kan vi gjøre oss opp egne meninger mens vi får innblikk.

Kokkvolds innlegg handlet kanskje ikke bare om mangelen på kritisk journalistikk, men like mye om hans egen innvandringsskepsis. Men å beskylde de som mener noe annet for å være ukritiske, er kritikkverdig i seg selv. Når det gjelder flyktningekatastrofen tjener alle på en åpen, bred og utfordrende debatt. Kritiske journalister kan spille en svært sentral og viktig rolle i den prosessen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook