SPALTIST: Jonas Bals, her sammen med Jonas Gahr Støre, spør hvilket Norge vi vil ha. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
SPALTIST: Jonas Bals, her sammen med Jonas Gahr Støre, spør hvilket Norge vi vil ha. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Valg:

Hva slags land skal Norge være?

Valget 11. september handler om hvilket Norge vi vil ha.

Meninger

Spaltist

Jonas Bals

er 13. kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo og rådgiver for Jonas Gahr Støre.

Siste publiserte innlegg

Morfaren min var utdannet møbelsnekker og elektriker. Han døde før jeg var gammel nok til å snakke med ham, men ifølge mora mi hadde han et levende bilde av hvordan det skulle være den dagen dattera hans fikk studentlua på huet. Mora mi skulle kjøre bilen – han skulle være passasjer. Når jeg ser for meg de bildene han hadde skapt for sitt indre blikk, tenker jeg på det som en ferd ut av klassesamfunnet, inn i en lysere fremtid.

Nå ble det ikke helt sånn han hadde forestilt seg det. Mora mi fikk aldri studentlue. Men samfunnet endret seg grunnleggende. Mange flere, også arbeiderklassens barn, fikk muligheten til å ta en lengre utdanning. Dette var en viktig seier – men den viktigste seieren til arbeiderbevegelsen besto i noe annet. Frigjøringsprosjektet var nemlig ikke individuelt, men kollektivt. Målet var ikke at arbeidsfolk skulle slutte å utdanne seg til å bli arbeidsfolk, men å skape et godt, anstendig og trygt arbeidsliv, med gode lønns- og arbeidsvilkår for alle. I etterkrigstida lagde man utdanningsløp og fagbrevordninger for grupper som i nær sagt alle andre land er ufaglærte og lavt betalte.

Sånn fikk vi et arbeidsliv med mye kompetanse og høy omstillingsevne, hvor arbeidsfolk var organiserte, og hvor de hadde stor påvirkning på både samfunnsutvikling og egen arbeidshverdag. Som Einar Gerhardsen skrev i sine erindringer: «Sammenligner en arbeidsfolks leveforhold i dag med forholdene slik de var for 50-60 år siden, kan en trygt si at det har vært en revolusjon. Og det største er at arbeidsmannen ikke lenger trenger å gå med lua i handa».

Siden jeg fikk svennebrevet mitt som maler i 2001, har det foregått en kontrarevolusjon mot mye av det Einar Gerhardsens og min morfars generasjon oppnådde. Innleie har mange steder erstattet faste ansettelser, og organisasjonsgraden har stupt. I byggebransjen i Oslo anslås det at den snart er nede i ti prosent. Det er i praksis amerikanske tilstander. I takt med at dette viktige førstelinjeforsvaret mot sosial dumping er blitt svekket ute på arbeidsplassene, har kriminelle aktører kommet inn og tatt over deler av bransjen, slik journalist Einar Haakaas beskriver i sin nye bok Svartmaling.

Disse endringene kan være vanskelige å få øye på i en offentlighet som i liten grad preges av perspektivene til transportarbeidere, renholdere, butikkansatte, hjelpepleiere eller bygningsarbeidere. Slike stemmer er nesten ikke til å høre i den offentlige samtalen, og de er i stadig mindre grad representert i politikken. Hadde flere vanlige folk med vanlige jobber satt sitt preg på samfunnsdebatten, er jeg sikker på at vi hadde snakket mye mer om utviklingen i arbeidslivet, og om hvordan innleie, løsarbeid og sosial dumping undergraver samfunnsmodellen som arbeiderbevegelsen bygde opp. Og vi ville trolig hatt langt flere motstemmer til Høyre og Civita, som i årevis har avfeid disse problemene ved å hevde at det er svartmaling og «brutaliseringsmyter».

11. september er det valg i Norge. Det er et viktig veivalg der vi skal bestemme oss for hva slags retning samfunnet vårt skal ta. Den veien vi er vi på vei nå, er en vei som går tilbake i tid, slik samfunnet var før arbeiderbevegelsen vant makt og innflytelse. Et samfunn der arbeidskraften var en vare på linje med andre, og der arbeidsfolk står med lua i hånda. Tilbake til et samfunn og et arbeidsmarked der en far som egentlig er stolt av arbeidet sitt, sier til sønnen sin at «du kan gjøre hva du vil, men du skal slippe å jobbe som meg», og hvor ungdommer på yrkesfag forteller at utdanninga deres blir kalt «polakklinja».

Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Arbeidsmarkedet skal ikke være et supermarked. Lua skal være på hodet, ikke i hånda. Skal vi få til det, krever det organisering og politisk arbeid. Det krever at uorganiserte arbeidstakere føler et medansvar for utviklingen, og at flere engasjerer seg for å sikre like forhold for alle. Det krever at norske og utenlandske arbeidere innser at de har felles interesser av et ryddig, seriøst og organisert arbeidsliv, og står imot forsøk på å så splid og motsetninger. Det krever et felles løft for de med de hardeste jobbene og de laveste lønningene, noe vi bare får til dersom fagforeningene blir sterkere i de delene av arbeidslivet som trenger fagforeninger mest. Det krever at vi har en politikk som støtter opp om fagorganisering. Og så krever det at flere arbeidsfolk engasjerer seg partipolitisk.

Om mange nok gjør det, er jeg overbevist om at vi kan skape et samfunn der jeg om ti års tid kan anbefale datteren min og sønnene mine å lære seg et håndverk. For selv om jeg ikke har noen indre bilder av hva de skal eller bør gjøre, unner jeg dem den store gleden det er å kunne beherske et fag godt, gleden ved arbeidsfellesskapet, og ved å kunne utrette noe med både hode og hender. Et arbeid som tidvis kan være slitsomt, men som også er givende, spennende, og ofte kreativt.

Den valgfriheten har de ikke i dag. Skal de få den friheten og tryggheten, må vi reversere de siste par tiårenes utvikling. Vi må styrke fagutdanningene våre, skape en skole som passer for alle, og rydde opp i arbeidslivet så alle har en fast og trygg jobb å gå til. Vi må få de kriminelle ut av byggeplassene, og lærlingene inn. Dette er en av de viktigste oppgavene arbeiderbevegelsen i dag står overfor – og det er dette valget 11. september handler om.