HVA SLAGS REVOLUSJON: Er det enda mer «filmmusikk, jazz og familiekonserter» som Selvik sikter til når han fremhever behovet for «revolusjon» i norske symfoniorkestre, spør Filharmoni-direktøren. Her er Oslo-Filharmonien i Oslo konserthus under en konsert i 2009. Foto: Torbjørn Grønning
HVA SLAGS REVOLUSJON: Er det enda mer «filmmusikk, jazz og familiekonserter» som Selvik sikter til når han fremhever behovet for «revolusjon» i norske symfoniorkestre, spør Filharmoni-direktøren. Her er Oslo-Filharmonien i Oslo konserthus under en konsert i 2009. Foto: Torbjørn GrønningVis mer

Norske symfoniorkestre:

Hva slags revolusjon?

Det er vanskelig å forstå hvilken revolusjon Dagbladets Espen Selvik ønsker seg.

Meninger

Dagbladets Espen Selvik presenterer 15. mars igjen en rekke myter og ustø anklager om norske symfoniorkestre. Denne gang etterspør han intet mindre enn «revolusjon» i feltet. Men hva mener egentlig Selvik med det? At vi bør spille mer jazz?

Hvordan belegger Selvik i det hele tatt følgende alvorlige påstand «de store institusjonene er kunstnerisk likegyldige når det er pengene som rår»? Norske kunstinstitusjonene har, som mange andre samfunnsinstitusjoner, solid offentlig støtte. Vi kan jo derfor ha høyere fokus på kunstnerisk kvalitet enn i mange andre land.

Selvik trekker igjen frem at alle de norske orkestrene i dag har utenlandsk sjefdirigent. Men hva mener Selvik egentlig når han skriver at vi «danser rundt gullkalven» av den grunn? Jeg har tidligere kommentert hvor høy andelen norske gjestedirigenter faktisk er i norske orkestre. Mener han i 2018 at kunstinstitusjoner skal kvotere etniske nordmenn som sjefdirigenter? Virkelig?

Og hva mener egentlig Selvik med at orkestrene «logrer og lystrer»? For hvem og hva? Er det retningslinjene i tilskuddsbrevet vårt – som er forutsetningene for vår bevilgning – som han sikter til? Eller det at vi har mål om å treffe et stadig større publikum?

Kringkastingsorkestret er et fantastisk ensemble med et strålende program. Men hvorfor Selvik mener de er mer fornyende når de spiller uten dirigent, er også vanskelig å forstå. Dette har jo kammerorkestre gjort i hundrevis av år.

Eller er det enda mer «filmmusikk, jazz og familiekonserter» som Selvik sikter til når han fremhever behovet for «revolusjon» i norske symfoniorkestre? Jazz? Virkelig? Leser for øvrig Selvik årsrapporter før han kommenterer?

Norske kunstinstitusjoner har klare krav til publikumsutvikling og et bredt publikumsnedslag. Det har skjedd store endringer i det klassiske musikkfeltet de senere årene, både med hensyn til program, formidling, fleksibilitet og åpenhet.

Men orkestrene eksisterer jo primært fordi det faktisk finnes en stor publikumsinteresse og helt vanlige mennesker som elsker det fantastiske klassiske musikkrepertoaret. Samtidig kan de samme menneskene også elske rock, Øyafestivalen, Nasjonalmuseet, samtidsmusikk og/eller teater.

Kulturbruksundersøkelser viser at tersklene mellom kulturuttrykk og sjangre er lavere enn noen gang. Og når ulike kulturinstitusjoner og aktører leverer nettopp ulike uttrykk, blir jo summen mangfoldig.

Få virksomheter har så mange hensyn og så bredspektrede mål som kunstinstitusjoner. Selvfølgelig skal vi utvikle nytt repertoar. Selvfølgelig skal vi lete etter nye måter å jobbe på, samt balansere kjønn, repertoar og publikumsgrupper.

Jeg forstår at det ikke er lett å se kompleksiteten i en slik virksomhet fra utsiden. Og jeg skal ikke trenge meg på, men Selvik må gjerne ringe om han vil ta en kaffeprat.

For vi trenger ikke flere spaltemeter med myteproduksjon.