Hva slags stat vil vi ha?

KIRKEORDNING: Jeg ønsker kirken vel. Det vet jeg at Einar Gelius også gjør. Men, kan han leve med at dagens statskirke diskriminerer andre trossamfunn?I Dagbladet (22/10) argumenterer Gelius for hva slags kirke han vil ha. Han taler varmt for den «åpne og rause kirken». Det samme ønsker jeg. Men det er ikke kirkens organisering og lære denne debatten dreier seg om. Det viktige spørsmålet i statskirkedebatten er: Hva slags stat vil vi ha?

JEG ER POLITIKER og Gelius er prest i en by hvor katolikker, jøder, muslimer, kristne, humanetikere og innbyggere med andre tros- og livssyn bor sammen. En femtedel av Oslos innbyggere har kulturell bagasje fra et annet land i tillegg til å være en del av det norske samfunnet. Det er lenge siden Den Norske Kirken hadde livssynsmonopol både her og ellers i landet. Statskirkeordningen ble opprettet i en tid da Norges befolkning var homogen. Slik er det ikke i 2006. Jeg ønsker å utfordre Gelius og andre statskirketilhengere på følgende spørsmål: 1) Kan de forsvare at minst halvparten av statsrådene i enhver regjering må bekjenne seg til den evangelisk lutherske religion (paragraf 12 i grunnloven)? 2) Kan de gå god for at Norges Konge ikke har lov til å velge egen tro (paragraf 4)? 3) Er det i et flerkulturelt Norge uproblematisk at den evangelisk lutherske lære er statens offisielle religion (paragraf 2)?

I DEBATTEN om statens tilknytning til den norske kirke, må det først ryddes opp i foreldede paragrafer i grunnloven. Men kjølige prinsipielle betraktninger er ikke nok i seg selv. Det brede lag av befolkningen føler en identifikasjon til kirken, selv om de fleste har et uavklart forhold til trosspørsmålet. Så er det da nettopp for mennesker med et uavklart forhold til trosspørsmål at kirken har sin misjon. Tvil er troens essens for mange nordmenn. Vi trenger den åpne og inkluderende kirken som er til stede, som veileder, som møter menneskene der vi er, med våre problemer, våre håp, vår tvil, vår sorg og vår tro.Denne kirken behøver ikke av den grunn å ha en særstilling i grunnloven som diskriminerer andre. Langt viktigere enn det grunnlovsfestede kravet om at minst halve regjeringen må bekjenne seg til en viss religiøs tro, er det at kirken gjør seg aktuell for den befolkningen den skal tjene, og tale på en måte som folk i dag forstår. Det kan gjøres på mange måter. Kirken kan åpne sine bygg på kveldstid og skape rom for meditasjon og stillhet i en travel hverdag. Kirken har et ansvar for å veilede mennesker med andre religiøse overbevisninger inn i det norske samfunnet. Jeg har erfaringer med at for eksempel norske muslimer ikke har noe som helst motstand mot den norske kirken. Det de ofte er redde for med den norske kulturen, er det de oppfatter som et samfunn preget av holdningsløshet. Her kan kirken bygge bro. Kirken kan avlaste fastlegene ved å tilby sjelesorg - det er ikke altfor mange steder utenfor helsevesenet hvor det er mulig å prate åpent med personer som har taushetsplikt. Det står ingenting i Bibelen om at søndag klokken elleve er et spesielt velsignet tidspunkt.

POENGET ER at dette må kirken gjøre helt uavhengig av hva slags forhold det er mellom stat og kirke. Dagens tilknytning mellom stat og kirke er ingen forutsetning for dette. Gjønnesutvalgets flertall har kommet frem til en klok løsning, som klarer å forene to forhold av avgjørende betydning for den norske kirkes fremtid. Likebehandling av religioner og livssyn sikres ved at grunnlovens bestemmelser om statsreligion fjernes. Samtidig sikres kontinuiteten ved at Stortinget gir føringer for den norske kirke ved en rammelov som skiller seg fra rammevilkårene for tros- og livssynssamfunn i sin alminnelighet. Som medlem i Gjønnes-utvalget, Inge Lønning, presist formulerer det: «Også århundregamle tradisjoner må forandres om de skal kunne bevares. Å hevde at status quo er det eneste som imøtekommer ønsket om kontinuitet, er like misvisende som å påstå at det eneste alternativ til status quo er et radikalt brudd med tradisjonen».

EN LOVFORANKRET folkekirke vil være selvstendig, med den vil fremdeles stå i tett dialog med staten. Gjennom et formalisert samarbeid vil kirken fremdeles kunne bestå som en folkekirke med kirkebygg og kirkelig ansatte over hele landet. Høringen om forholdet mellom stat og kirke er ikke en sak om hvordan de indre forholdene i kirkens skal reguleres. Dette er et politisk veivalg som vedkommer alle demokratisk valgte organer i landet. Norges religionspolitikk angår alle landets innbyggere. Derfor må vi ikke begrense dette til en indre kirkelig øvelse.

JEG MENER debatten må foregå i to omganger, hvis ikke vil det bli et salig rot. Første steg må være å bli enige om hva slags stat vi vil ha. Andre steg blir å diskutere hvordan den norske kirken skal fortsette å være en folkekirke innenfor denne statens rammer.